Faktaboks

Tore Hund
Levetid - kommentar
Verken fødselsår eller fødested er kjent; Død trolig kort tid etter 1030; dødssted er ikke kjent; omtalt ca. 1022–1030
Virke
Nordnorsk høvding
Familie
Foreldre er ikke kjent, faren het muligens Tore. Gift, men hustruens navn er ukjent.
Tore Hund

Tore Hund med spydet som drepte Asbjørn Selsbane. Illustrasjon til Snorres kongesagaer.

Tore Hund
Av /※.

Tore Hund tilhørte det øverste sjiktet blant de norske kysthøvdingene i 1020-årene og hadde sete på Bjarkøy i Troms. Han var en av lederne i kampen mot Olav den hellige, som endte i slaget på Stiklestad 1030. Men det at Tore var helgenkongens motstander, omformet også bildet av ham i den senere overleveringen og gav det flere helt spesielle trekk.

Det foreligger ingen opplysninger om Tores barndom og ungdom. Vi vet ikke engang hvor gammel han var da Olav Haraldsson etablerte sitt norske kongedømme i årene etter 1015. Alle kongesagaene utenom Snorre nevner Tore først i forbindelse med Knud den stores nettverk av tilhengere i Norge, som han begynte å bygge opp omkring 1025, og de regner ham som en av de fremste blant Knuds menn. Snorre er alene om å knytte Tore til oppgjøret mellom Asbjørn Selsbane og kong Olav 1022–23. Ifølge Snorre var det Tore som sørget for at Asbjørn brøt forliket som skulle ha bilagt konflikten, og i den følgende tiden lar Snorre forholdet mellom Tore og Olav utvikle seg som en personlig feide, riktignok slik at kongen bare deltar indirekte ved å støtte Tores nordnorske fiender.

Kong Olav måtte flykte til Russland 1028, og Knud ble norsk konge. Da Olav prøvde å gjenvinne kongedømmet to år senere, var Tore, sammen med Kalv Arnesson og Hårek fra Tjøtta, leder for “bondehæren” som seiret på Stiklestad. Tores innsats i slaget bekreftes av to strofer i Sigvat skalds Erfidrápa om helgenkongen (ca. 1040). Sigvat fremhever her det naturstridige og forkastelige i Tores opprør mot kongen: Tore var i slaget beskyttet av en magisk kofte han hadde fått av finnene (samene) – derfor “våget han å rette hugg mot en konge”. Men samtidig fremheves Tores tapperhet, om enn noe tvetydig, med en formodentlig ironisk allusjon til hans tilnavn: “Hvem har sett en overmodig hund gjøre større gjerning?”

Så sent som ca. 1180, da Theodoricus Monachus skrev sin latinske krønike om de norske kongene, forelå det ingen autoritativ oppfatning av hvordan Olav falt. Kongen skulle ha fått et “stort sår”, heter det. Men ifølge Theodoricus var det ulike meninger om det var ett enkelt sår eller flere, og også om hvem som gav kongen sårene, og derfor vil ikke Theodoricus uttale seg nærmere av frykt for å knesette en “løgn”, som han sier. Men på 1200-tallet må et offisielt syn ha festnet seg. Vi finner det avbildet på flere alterbilder fra 1300-tallet, og i kongesagaene møter vi det hos Snorre: Olav mottok tre sår som endte hans liv – først hugg Torstein Knarresmed kongen ovenfor kneet med øks, så gav Kalv Arnesson ham et sår i halsen med sverdet sitt, og endelig stakk Tore Hund ham i livet med det samme spydet som hadde vært drapsvåpen i Selsbane-konflikten og den følgende feiden. Snorre var en mester i å harmonisere sprikende versjoner og skape sammenheng, og vi kan mistenke ham for å være mannen bak det som nå ble offisiell oppfatning.

Men av dette kan vi også se at en viktig detalj i Tores opptreden i slaget er blitt endret, om vi sammenligner med Sigvat. Sigvat bruker verbet hugge om Tores kamp mot kongen, og dét kan bare bety at Tore såret kongen med sverd eller øks. (En av de eldre sagaene, den såkalte Legendariske saga, fra omkring 1200, sier også uttrykkelig at Tore holdt om “økseskaftet”.) Spydet er så kommet inn i bildet under innflytelse av deler av den kirkelige legenden; det er ikke nevnt i noen skriftlige fremstillinger før Snorre tar det med.

I helgenlegendene var Kristi lidelse og død det mønstergivende utgangspunkt. Kalv Arnesson kom når det gjaldt Olavs fall, tidlig til å spille Judas' rolle, mens Tore Hund med tiden ble et motstykke til Longinus, den romerske “soldaten” eller “høvedsmannen” som stakk Jesus i siden mens han hang på korset (så det kom ut blod og vann), og som dessuten som den første vitnet om Jesu hellighet idet Jesus oppgav ånden.

Longinus-parallellen gjorde det naturlig at spydet ble Tores våpen. Videre ble Tore, likesom Longinus, leget av en dråpe blod fra den døde. (Tore hadde et sår på hånden, som ikke hadde vært beskyttet av den magiske koften.) Sagaene lar dertil Tore etter slaget, som den første, være overbevist om Olavs hellighet. Endelig skulle han, også ifølge Snorres nokså nøkterne fremstilling, kort etter ha reist til Jerusalem – dvs. at han brøt med Olavs andre motstandere. Herfra kom han ikke tilbake. Legendariske saga forteller dessuten at Tore, straks Olav var falt, så hvordan en Guds engel i stråleglans førte den dødes sjel til himmelen. I et senere innskudd i Olavssagaen (Flatøyboken) sies det at Tore etter slaget drog til kong Knud i England og vitnet for ham om Olavs hellighet.

Tore hadde en sønn som het Sigurd og var lendmann under Harald Hardråde. Sannsynligvis døde slekten ut på mannssiden med ham, men Bjarkøyætten levde videre gjennom kvinneledd og var blant de aller fremste i landet på 1200- og 1300-tallet.

Kilder og litteratur

  • Hkr.
  • Den legendariske Olavssaga, overs. av K. Flokenes, Stavanger 2000
  • Theodoricus Monachus, trykt i Monumenta historica Norvegiæ, utg. av G. Storm, 1880
  • P. Sveaas Andersen: biografi i NBL1, bind 16, 1969
  • B. Fidjestøl: “Legenda om Tore Hund”, i J. R. Hagland m.fl. (red.): Festskrift til Alfred Jakobsen, Trondheim 1987, s. 38–51
  • S. Bagge: Society and Politics in Snorri Sturluson's Heimskringla, Berkeley 1991
  • C. Krag: i ANH, bd. 2, 1995