Thorvald Klaveness var en av de fremtredende prester ved overgangen til 1900-tallet, aktiv i kirkepolitikk og kulturdebatt og en av de mest søkte predikanter. Klaveness gjennomgikk en utvikling fra ortodoksi og pietisme til et moderne liberalt standpunkt, karakteristisk for mange av hans generasjon. 1908 ble han formann i den offentlige Kirkekommissionen og preget dermed utviklingen av det kirkelige reformarbeid. Han grunnla (sammen med Christopher Bruun) det kirkelige kulturtidsskriftet For Kirke og Kultur.
Klaveness ble dimittert til universitetet fra Drammens lærde skole 18 år gammel og ble cand.theol. fra universitetet i Christiania 1867. Gisle Johnson dominerte det teologiske fakultet, og Klaveness tilegnet seg uten videre hans ortodoks-pietistiske teologi. Etter noen år som lærer ble han prest, først residerende kapellan i Eidsberg (1874–82), dernest residerende kapellan i Fredrikshald (1882–92). Blant legfolket var Klaveness svært avholdt. I Borgesyssel pastoralforening var det et stimulerende kollegialt miljø. Fra 1879 til 1884 var han dessuten medredaktør av det konservative bladet Luthersk Kirketidende.
Men nettopp i 1880-årene, da teologien for alvor ble konfrontert med den moderne utfordring, merkes tendenser til oppbrudd hos Klaveness. Utviklingen i en mer liberal retning ble stadig sterkere etter at han overtok som sogneprest i Oslo (nå Gamlebyen) menighet 1892. Det var på denne tiden (1894) han grunnla tidsskriftet For Kirke og Kultur. Formålet var å få kirken og teologien ut av den pietistiske ghetto, bort fra ortodoksiens bokstavtro, og skape åpning mot den moderne kultur. Kulturen som nå var i ferd med å gli bort fra den kristne tradisjon, måtte se de umistelige verdier i evangeliet. Et slikt program stilte store krav til forkynnelsen.
Klaveness utgav sine “realistiske” prekener i samlingen Evangeliet forkyndt for nutiden (1900). Det nye preken- og presteideal ble ytterligere utdypet i foredraget Den moderne indifferentisme og kirken (1901), som ble holdt i Lund i Sverige og vakte stor debatt. Ortodoksiens dogmatiske og religiøse “formler” dugde ikke lenger. I det moderne kulturmenneskets moralbevissthet var tilknytningspunktet for forkynnelsen. Det gav mulighet for syndserkjennelse og dermed åpning for evangeliet.
1898 overtok Klaveness sogneprestembetet i Frogner menighet i Kristiania og ble stadig mer involvert i tidens debatt – med den konservative biskop J. C. Heuch og om Det teologiske menighetsfakultet, som han energisk bekjempet. Han var medutgiver av Norsk Kirkeblad 1904–10. Klaveness avviste den dogmatiske fundamentalisme, men fastholdt på sin måte kirkens dogmer. De var tidsbetingede uttrykk for troen, et skall om troens kjerne og egentlige vesen. I hans moderne kristendomssyn var tankens frihet, religiøs inderlighet og moralske krav det sentrale.
Kristendomsundervisningen lå Klaveness på hjertet. Han utgav flere lærebøker. Hans Forklaring over Luthers lille Katekisme (1892) var en religionspedagogisk nyvinning og fikk stor utbredelse. Barn og unge burde møte en “lys og varm” kristendom. Han ville bort fra det autoritære og dogmatiske kristendomssyn som ennå heftet ved kirkens katekese.
1908 ble Klaveness formann i den store Kirkekommissionen. Han ønsket ingen “fri folkekirke”, men reformer innen statskirkens rammer, slik at de gamle tvangsordninger ble opphevet og den lokale menighet fikk større myndighet. 1920, fem år etter hans død, kom Lov om menighetsråd i Den norske kirke.