Faktaboks

Theodor Holtfodt
Christian Theodor Holtfodt
Født
17. oktober 1863, Christiania
Død
24. februar 1930, Bygdøy i Aker (nå Oslo)
Virke
Offiser og politiker
Familie
Foreldre: Malermester Hans Christian Holtfodt (1829–før 1900) og Caroline (“Lina”) Emilie Torgersen (1832–etter 1900). Gift 8.10.1892 med Helene Cathrine Lundh (f. 23.12.1869), datter av fabrikkeier Sverrer Hakon Harald Olaf Lundh (1830–1921) og Sophie Christiane Elisabeth Warmuth (1848–1931).

General og forsvarsminister Theodor Holtfodt var en resolutt forkjemper for et sterkt forsvar for å sikre norsk nøytralitet og for å beskytte samfunnsmakten mot anslag fra arbeiderbevegelsen. På grunn av sin hensynsløse hevdelse av militære interesser overfor sivile politikere, og særlig på grunn av sin ekspansive forsvarspolitikk 1914–19, nøt han uhyre stor anseelse i forsvarsvennlige kretser gjennom hele mellomkrigstiden.

Etter en “ultrakonservativ” ungdom sluttet Holtfodt seg til Venstre i 1890-årene. Hans unionskritiske syn og anerkjente dyktighet som generalstabsoffiser gjorde ham til en nyttig støttespiller for Georg Stang i arbeidet med å få reist festningene langs grensen mot Sverige fra 1901. Han var militær konsulent under de norsk-svenske forhandlingene om unionsoppløsningen 1905.

Som kommandant på Oscarsborg og senere som generalinspektør la han stor energi i å utvikle og forsterke festningsartilleriet. 1914 var han en offentlig kjent person, og – etter at en rekke fremtredende venstreoffiserer på få år hadde prøvd seg i stillingen med lite hell – et naturlig valg da Gunnar Knudsen rett etter utbruddet av den første verdenskrig måtte skaffe sin regjering en ny forsvarsminister. Ved siden av Knudsen selv og utenriksminister Ihlen ble han en av tre “sterke menn” i regjeringen.

Holtfodt insisterte på at Norge måtte opprettholde en temmelig høy beredskap under verdenskrigen. Han skaffet seg gjennomslag for dette ved en blanding av løfter og trusler og ved sterkt å utnytte sin posisjon som “uavhengig” fagminister som det ville være politisk farefullt å felle i en internasjonal krisetid. Han var autoritær og lite kompromissvillig og ble beryktet for å tvinge uhørt store bevilgninger ut av et ofte motstrebende Storting ved å stille serier av kabinettspørsmål – ved én anledning 9 i løpet av en formiddag. Han ble også anklaget for overdrevent hemmelighold og sensur. Hans ekspertise og ry for handlekraft gav ham likevel bred tillit i den borgerlige opinion.

Da den politiske viljen til å prioritere forsvaret forsvant etter verdenskrigens slutt, gikk Holtfodt tilbake til sin militære stilling (og etterlot seg en rekke ufullførte prosjekter). Hans korte periode som generaldirektør for NSB 1919–22 må forstås som Knudsens mislykkede forsøk på å sette inn en “sterk mann” for å temme et styre som ikke ville danse etter regjeringens pipe.

Holtfodt avskydde fagforeningsvesenet og motarbeidet det både i og utenfor forsvaret. Han var meget kritisk til sosialismen og fikk fra 1914–15 iverksatt overvåking av sosialistiske antimilitarister og etablert forbud mot forsvarsfiendtlig agitasjon. Dette, samt hans manglende vilje til å slå av på militære krav under dyrtiden under krigen, gjorde ham forhatt i arbeiderbevegelsen. Under hans ledelse sendte forsvarsdepartementet soldater for å bryte en streik på Svalbard 1917 og militærekspedisjoner til støtte for politiet til Sulitjelma og Kirkenes 1918, etter at arbeidere hadde hindret arrestasjon av militærnektere der. Fra våren 1918 engasjerte han seg også sterkt i oppbyggingen av en hemmelig militær beredskap mot et mulig sosialistisk revolusjonsforsøk.

I 1920-årene var Holtfodt en markant motstander av Norges medlemskap i Folkeforbundet. Han fryktet at medlemskapet kunne trekke landet inn i uforutsigbare stormaktskonflikter, og at det ville fremme en etter hans syn naiv tro på at man trygt kunne ruste ned. Som kommanderende general måtte han 1929 uttale seg om et forslag om å senke hærutgiftene til 20, 15 eller 10 millioner kroner årlig. Hans utredning frarådet enhver nedskjæring og fremholdt at de to sistnevnte alternativene i praksis ville bety å erstatte hæren med en “latterlig fiksjon”. Utredningen fra en høyt aktet partifelle kom på tverke for den daværende venstreregjeringen, som sterkt ønsket et billigere forsvar.

Theodor Holtfodt ble 1919 utnevnt til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han var også kommandør av 1. klasse av Dannebrogordenen, storoffiser av den franske Æreslegionen og innehaver av storkorset av den svenske Svärdsorden i tillegg til flere utenlandske utmerkelser.

Verker

  • Kommanderende Generals utredning om Organisasjon av et landforsvar til ca. 20, 15 og 10 millioner kroner, bilag til Stort.med. nr. 23, 1930
  • diverse artikler i tidsskrifter og aviser

    Etterlatte papirer

  • Theodor Holtfodts private arkiv finnes i RA, Oslo (Privatarkiv 616)

Kilder og litteratur

  • Holtfodts arkiv (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • Forsvarsdepartementets, Generalstabens og Justisdepartementets arkiver, RA
  • Stud. 1882, 1907, 1932
  • biografi i Barth,1930
  • O. Ruge: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • Delphin Amundsen, 1947
  • N. I. Agøy: Militæretaten og “den indre fiende” fra 1905 til 1940. Hemmelige sikkerhetsstyrker i Norge sett i et skandinavisk perspektiv, 1997

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Karikatur av ukjent kunstner, 1918; gjengitt på forsiden av Hvepsen nr. 23/1918

    Fotografiske portretter

  • Fotografier gjengitt bl.a. i Barth, 1930 og Delphin Amundsen, 1947