Faktaboks

Sigurd Islandsmoen
Født
28. august 1881, Sør-Aurdal, Oppland
Død
1. juli 1964, Moss, Østfold
Virke
Organist, komponist og dirigent
Familie
Foreldre: Gårdbruker Trond Hanssen Islandsmoen (1839–1915) og Ingebjørg Olsdatter Tamburgarden (1839–1928). Gift 6.8.1919 med Ragna Eger (oppr. Hagen) (20.6.1881–2.7.1961), pleiedatter av kjøpmann Hans Olaus Eger (1835–1910) og hustru Elen Cathrine (“Cathinka”) (1842–1927). Bror til Olaus Islandsmoen (1873–1949).
Sigurd Islandsmoen

Tegning 1957

Sigurd Islandsmoen
Av /BONO, NTB Scanpix ※.

Sigurd Islandsmoen satte sterke spor etter seg i norsk kirkemusikk, men beskjeden som han var, søkte han aldri oppmerksomhet til fordel for seg selv. Dette var nok årsaken til at hans store oratorier og andre kirkemusikalske verker, som i flere henseende var nybrottsarbeid, først i ettertid har fått den oppmerksomhet og berømmelse de fortjener. I alt skrev han rundt 70 opus, blant disse fem helaftens verker for orkester, kor og solister.

Sigurd vokste opp på Islandsmoen i Bagn, som den yngste av åtte søsken i en familie der sang og musikk var en viktig del av livet. Som ung gutt kom han med i en musikkforening, der han spilte b-kornett eller cello. Etter skoleårene drog han til Kristiania for å utdanne seg ved Musikkonservatoriet, men etter råd fra sin far avbrøt han studiene der og begynte på lærerskolen i Elverum. Der tok han eksamen 1904. Etter noen år som lærer i Bagn fortsatte han på Musikkonservatoriet og avla eksamen der 1907, hvoretter han tok en stilling som sanglærer på Gjøvik.

1912–13 oppholdt Islandsmoen seg i Leipzig som elev hos samtidens store orgelmester Max Reger. Han fant seg godt til rette i miljøet omkring Thomas-kirken og de Bach-tradisjoner som knytter seg til den. I Leipzig skrev han Norsk Ouvertyre, som ble godtatt til offentlig fremførelse og som kvalifiserte ham til opptak i øverste klasse hos Reger. Årene i Leipzig var for Islandsmoen en “åndelig dåp” som kirkemusiker, og oppholdet der gav ham også kjennskap til opera.

Etter oppholdet i Tyskland reiste Islandsmoen tilbake til Gjøvik, der han stiftet Gjøvik Musikkdramatiske Selskap. 1916 tiltrådte han som organist i Moss kirke. Det ble starten på nesten 50 års virke som skapende kraft og pådriver i byens sang- og musikkliv. Han startet Moss Korforening 1920, var med på å starte Moss Orkesterforening 1924 og dirigerte begge i en lang rekke år. Han ble også leder av fem-seks andre kor og korps i byen, og fikk dem til å samle seg om store oppgaver i fellesskap. Det begynte med fremførelse av Felix Mendelssohns oratorium Elias 1920.

Men det var likevel som komponist han ble mest kjent. Etter seks års arbeid kunne han 1931 dirigere Filharmonisk Selskaps Orkester og Moss Korforening ved urfremførelsen av hans oratorium Israel i fangenskap. Oslo-avisenes kritikere var samstemte i sin ros. Verket ble fremført hele 10 ganger i inn- og utland og vakte stor oppmerksomhet som en nyskapning i norsk kirkemusikk. Så kom oratoriet Heimatt frå Babel 1934, Requiem 1943 og Missa Solemnis 1954. Alle var skrevet for kor, orkester, orgel og solister.

Sigurd Islandsmoen skrev også melodier til salmer og sanger, og en rekke enkle, elegiske sanger for kor og orkester, i stor grad bygd på norske folketoner. Mest kjent er melodien til Jørgen Moes tekst Det lysnet i skogen – gjennom mange år en av de mest elskede og etterspurte sanger i Ønskekonserten i NRK.

I en alder av 82 år kunne han i mars 1964 dirigere urfremføringen av sitt femte helaftens verk, operaen Gudrun Laugar.

1948 fikk Sigurd Islandsmoen statlig arbeidsstipend, samme år ble han ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og 1951 vedtok Stortinget å gi ham kunstnerlønn.

Verker

    Et utvalg

  • Norsk Ouvertyre, 1913
  • Israel i fangenskap, 1931
  • Heimatt frå Babel 1934
  • Requiem 1943
  • Missa Solemnis, 1954
  • Gudrun Laugar, 1964

Kilder og litteratur

  • H. B. Kragemo, A. Holen og S. Stolpe: biografi i CML, bd. 3, 1979
  • N. Grinde: Norsk musikkhistorie, 3. rev. utg. 1981, s. 329
  • NMH, bd. 4, 2000

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Tegning (skulderbilde) av Arne Stenseng 1957; gjengitt i CML, bd. 3, 1979, s. 540