Rigmor Frimannslund Holmsen var Norges første magister i etnologi og betydde mye for fagets videre utvikling.
Hun vokste opp i Bergen som den nest eldste i en søskenflokk på fire. Barndommen i bydelene Møhlenpris og Kronstad var preget av harmoni og tett samhold i venneflokken og familien, selv om faren var mye bortreist og moren således tok den største delen av oppdragelsen. Allerede fra tidlig skolealder ble barna tatt med på så vel museums- og galleribesøk som konserter og teaterforestillinger.
Etter skolegang på Sofie Lindstrøms pikeskole og Bergen katedralskole tok hun examen artium på latinlinjen med gresk 1930. Deretter begynte hun å studere nordisk filologi, og studiet foregikk dels i Bergen, dels i Oslo. Studentene ble engasjert til forskjellige typer museums- og/eller feltarbeid, og sine første materialinnsamlingsturer fikk Rigmor Frimannslund til øyene vest for Bergen. Disse og kontakten med andre studenter utvidet hennes interessefelt henimot folkeminne og folkekultur.
Under studiene i Oslo traff hun dessuten svenske etnologer, og 1939 mottok hun et års svensk statsstipend for å studere videre under professor Sigurd Erixon i Stockholm. Dette ble bestemmende for hennes endelige valg av hovedfag, og etter at filologen Nils Lid 1940 ble utnevnt til den første professor i etnologi her i landet, fikk Rigmor Frimannslund også muligheten til å avlegge magistergraden i dette faget høsten 1941, med en avhandling om frierskikker i Norge. Opprinnelig skulle den også ha omhandlet bryllupsskikker, men faren for at de tyske myndighetene ville stenge universitetet gjorde at hennes eksamen ble fremskyndet, og magisteravhandlingen derfor avsluttet før opprinnelig tenkt.
Så drog hun tilbake til Bergen og startet et for det meste selvfinansiert innsamlingsarbeid på Vestlandet, bl.a. i Eksingedalen. Høsten 1946 opprettet Norsk Folkemuseum instituttet Norsk Etnologisk Granskning, og Rigmor Frimannslund ble ansatt som konservator der fra starten. Gjennom hele sitt derpå følgende yrkesaktive liv hadde hun dette instituttet og Instituttet for sammenlignende kulturforskning som baser for sine feltstudier, sin forskning og sin undervisning ved universitetene både i Oslo og Bergen.
Arbeidet kretset i all hovedsak rundt gårds- og grannesamfunnet i Norge med de mangbølte gårdene på Vestlandet som en spesialitet. Men etter et års studieopphold i Amerika 1948–49 og atskillige studieturer til bl.a. de britiske atlanterhavsøyene påviste hun også perspektivrike internasjonale sammenhenger innen dette fagfeltet.