Ragnhild Butenschøn var en av våre mest kjente skulptører. Hun var særlig kjent for sin kirkekunst, men har også formet livfulle portrettbyster og andre monumenter både i stort og lite format. Hun var også aktiv i kunstnerorganisasjonene og som skribent.
Som barn og ung var tegning og maling hennes store interesse. Naturinntrykk fra barndomshjemmene på Vettakollen og Storøen (Fornebu), senere Italia, Østerdalen og Ungarn, ble festet til skissebøker og lerret. Trær og fugler var yndede motiver som hun senere tok opp i sin kirkekunst.
Ragnhild Butenschøn var en alvorlig og dypt religiøs kunstner, alltid søkende etter sannheten og den indre idé i det verk hun holdt på med. Hun fikk tidlig oppleve livets alvor. Som åtteåring mistet hun en tre år yngre søster, og moren døde tre år senere. Faren var major og oppdrog sine barn strengt. Da ungdomsopprøret kom med full styrke, rømte hun til en onkel og tante i Østerdalen, der hun tok seg arbeid som “revegutt” og seterjente.
1934 begynte hun på Aba Novács private malerskole i Budapest, og senere på kunstakademiet der. Novác satte sine elever i gang med å modellere for å gi dem sterkere følelse med form – og så straks at Ragnhild Butenschøn hadde skulpturtalent. Under en juleferie i hjemlandet traff hun sin Barthold. Han var økonom, men også en begavet tegner. De giftet seg 1936 og fikk fem barn; en datter døde 1 1/2 år gammel. Med mannens støtte kombinerte Ragnhild Butenschøn hele tiden oppgavene som kunstner, hustru og mor. Han arbeidet først i familiebedriften Andresens Bank, men etablerte 1942 Dreyers Forlag. Ragnhild Butenschøn hjalp også sin mann i forlagsarbeidet, bl.a. i redaksjonen av kulturtidsskriftet Spektrum.
Ragnhild Butenschøn begynte 1937 på skulptørlinjen ved Statens kunstakademi med Wilhelm Rasmussen som lærer, og debuterte på Høstutstillingen samme år. Per Palle Storms sommerkurs ved akademiet gav inspirasjon og vennskap. Hun begynte å delta i monumentkonkurranser, men først da hun begynte med kirkekunst, kom gjennomslaget – med et alterskap til Helgøya kapell. Det inspirerte Henrik Sørensen til å ta henne med i arbeidet med restaureringen av Hamar domkirke, hvor hun laget en engel. Samarbeidet med Sørensen fortsatte, og frisen ved Ålesund nye krematorium ble et viktig grunnlag for nye utsmykningsoppdrag. Ragnhild Butenschøn laget monumentet over Sørensen på Lillestrøm 1968.
Viktige ikke-religiøse arbeider er Dansende jenter, Ørnen, Rosepiken og Flyktningemor. Øistein Parmann karakteriserte hennes kunst slik: “Ragnhild Butenschøns skulpturer preges av et solid håndverk, en stram og sikker form, og en utpreget sans for linje og rytme. Men de har også alltid noe mer: et menneskelig innhold, et dypt alvor, en inderlighet og fromhet som gjør at de aldri blir tom formalisme.”
Under de første arbeidene med kirkekunsten var Ragnhild Butenschøn religiøst søkende. 1955 konverterte hun til katolisismen, og mye av hennes senere kunst har vært tilegnet katolske institusjoner. Frans av Assisi har inspirert henne til flere skulpturer, likeså jomfru Maria og den hellige Dominikus. Hellig Olav, som hun regnet som sitt hovedverk, står utenfor den katolske domkirken i Oslo. Skulpturen er i sveiset stål, en teknikk hun tok opp i begynnelsen av 1960-årene og som etter hvert ble hennes favoritteknikk.
Ragnhild Butenschøn var aktiv i kunstnerorganisasjoner. Hun var medlem av Bildende Kunstneres Styre 1959–61, Den faste jury for offentlige utstillinger 1961–63, Norsk Billedhoggerforening (viseformann) 1961–63 og Riksgalleriets innkjøpskomité fra 1971. Hun fikk Statens garantiinntekt 1976–79 og Kongens fortjenstmedalje i gull 1985.