Peter Petersen var en fremgangsrik handelsmann i en tid da rikdom forpliktet. Generalkonsulen arrangerte ikke bare lystige sommerfester for de kondisjonerte, men etterlot seg også håndfaste bidrag til kultur og byfornyelse.
Petersen var selv kjøpmannssønn og fikk sin oppvekst preget av dette. Etter grunnleggende skolegang gikk han etter hvert over til å bestyre farens forretninger. 1846 tok han handelsborgerskap i Christiania, og han overtok farens manufakturforretning og en bygård i Karl Johans gate 16.
Petersen ble raskt en av byens ledende handelsmenn, og det var naturlig at han også tok del i den gryende industrireisingen ved Akerselva. En periode bestyrte han salget av tekstilvarer fra Hjula Væverier, siden gikk han over til Nydalens Compagnie, der han også ervervet eierandeler. Han ble disponent her 1858, og etter overgangen til aksjeselskap satt han som administrerende direktør til sin død 1896. Nydalens Compagnie var da blitt en av Norges største fabrikker, med 1000 ansatte.
Slik ble Peter Petersen en sentral skikkelse ved oppbyggingen av den norske tekstilindustrien, samtidig som hans handelsforretning gjorde det svært godt. Petersen kastet seg imidlertid inn med sin energi i en rekke andre aktiviteter og verv. Han var bl.a. direksjonsmedlem i Handelens Venner og formann i Christiania Handelsstands Forening 1874–80 og 1882–86, og han ble også foreningens første æresmedlem.
Også utenfor handelsstandens og næringslivets foreninger trådte Petersen til med sitt initiativ, sin arbeidskraft og kapital. Vinteren 1885 var han for eksempel president for arrangementskomiteen for det berømte skøyteløpet på Frognerkilen, der Axel Paulsen slo nederlenderen Renke van der Zee i den tidlige skøytehistoriens mest prestisjefylte oppgjør. Han var videre engasjert i byens teaterliv og ytet bidrag til kunstneres utenlandsopphold og til Kunstindustrimuseet og Oldsakssamlingen.
Om skøyteløp på Frognerkilen kan være et flyktig minne, ligger et langt mer håndfast resultat av Peter Petersens innsats bare en drøy kilometer unna. I slottets umiddelbare nærhet lå frem til 1880-årene flere falleferdige fattigkvartaler. Med Petersen i spissen overtok et interessentskap eiendommene og sanerte bebyggelsen. 1884–90 ble Victoria Terrasse reist her; hovedarkitekt var Henrik Thrap-Meyer. Leiegårdskomplekset, som egentlig bestod av tre atskilte kvartaler på en felles sokkel med forretningslokaler i to etasjer (Ruseløkkbasarene), var landets største og fineste, med 124 – til dels svært store – leiligheter og med luksus som innlagt vann og elektrisk strøm. Henrik Ibsen med familie var blant beboerne i 1890-årene.
I mangel av investorer måtte Petersen bære mye av prosjektet frem alene (komplekset het i flere år Petersborg). Men etter Kristiania-krakket 1899 ble det stadig vanskeligere å tjene penger på de store boligene, og 1913 ble anlegget solgt til staten. Kunsthistorikeren Harry Fett karakteriserte 1910 Petersens innsats slik: “I virkeligheten er det kun tre mænd der i denne bys regulering har tænkt litt stort, og som har sat merker efter sig, nemlig Christian IV, som anla staden, Carl Johan, som bestemte slottets beliggenhet og dermed Carl Johans gade, og generalkonsul Peter Petersen.”
Petersen ble 1866 utnevnt til østerriksk konsul i Christiania og var fra 1874 generalkonsul for Østerrike-Ungarn. På sitt landsted Gimle (nåværende Gimle terrasse 1) kunne han bl.a. ta imot den østerrikske kronprinsesse Stephanie, men de store hagefestene på den gamle løkkeeiendommen favnet også store deler av hovedstadens og det tilreisende borgerskap. Petersen ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1874 og til kommandør 1894, og han var kommandør av den svenske Vasaorden og den østerrikske Franz Josefs orden.
Peter Petersen og hustruen Arnolda fikk ikke egne barn, men de tok til seg en pleiesønn, Peter Arnoldus Petersen (1851–1916), som var sønn av Arnoldas søster Frederikke Døderlein og kjøpmann Johan Gottfried Schmidt. Da Petersen døde 1896, var det Peter Arnoldus som overtok firmaet og generalkonsulstillingen.