Peter Lødrup utviste som dosent og professor i rettsvitenskap – og som emeritus – i førti år en usedvanlig bred aktivitet i forskning, undervisning, administrasjon og sosial virksomhet ved Universitetet i Oslo. Ved siden av dette ytet han viktig innsats som utreder for ny lovgivning, som rådgiver i Justisdepartementet, som dommer og som aktiv i internasjonalt fagarbeid.
Han vokste opp i Oslo, tok examen artium 1951 på Frogner skole og embetseksamen 1957. Samme år ble han vitenskapelig assistent ved Det juridiske fakultet, som siden var hans sentrale arbeidsplass. Han hadde studieopphold i USA og Frankrike, var dommerfullmektig 1966–67, og så dosent til han ble professor 1970.
Erstatningsrett, familierett og arverett var Lødrups faglige hovedområder. Men han utviklet dessuten luftrett som en spesialdisiplin. Innenfor disse felter har han et rikt vitenskapelig forfatterskap.
Hans første hovedverk var doktorarbeidet om Luftfart og ansvar, sikkert inspirert av erfaringer som pilot i eget småfly. I den videre virksomhet ruver særlig tre fremstillinger: Lærebok i erstatningsrett, Familieretten og Arverett. Dette er viktige elementer – praktisk og vitenskapelig – i norsk privatrettslig litteratur. Disse rettsfelter har gjennomgått vesentlige endringer i nyere tid. Denne utvikling fanget han opp, og lå ofte i forkant av endringene, ved at lovgivning og rettspraksis har sluttet seg til hans forslag om nye løsninger. Hans viktigste arbeid er nok læreboken i erstatningsrett – en for beskjeden tittel – hvor han utvidet og omformet denne klassiske rettsdisiplinen.
Lødrup var glad i å undervise, han underviste langt utover sin plikt, og videre inn i pensjonisttiden. Hans kontakt med studentene viste seg blant meget annet ved vervet som Juristforeningens “Storebror”. Blant hans initiativer kan nevnes fakultetets sommerskole for studenter fra USA og de nordiske formuesrettsdager. Han foreleste i flere europeiske land, i Canada og USA, og var generalsekretær og president i International Society of Family Law 1975–91.
Tunge administrative verv i en urolig universitetstid fulgte med. Lødrup var instituttleder og dekanus, med i Det akademiske kollegium og dets arbeidsutvalg, formann i kollegiets organisasjonskomité og i dets forvaltningskomité. Han ledet omorganiseringen av fond og legater knyttet til Universitetet, noe som førte frem til stiftelsen Unifor, der han var styreformann i flere år. En særlig viktig innsats var arbeidet med å løse plassproblemene for juristene i sentrum.
Utenfor akademia deltok Lødrup meget aktivt i lovforberedelse, og han er ansvarlig for flere offentlige utredninger enn de aller fleste. Med sin utadvendte natur tok han fra tid til annen permisjon for andre oppgaver, som dommer i Oslo skifterett, der han sterkt reduserte restansene, og som spesialrådgiver i Justisdepartementet, særlig for en effektivisering av domstolene. Hans viktigste arbeid utenfor Universitetet var likevel som konstituert høyesterettsdommer, i 1991–98 hele fem ganger, noe som viser hans anseelse i Høyesterett.
Karakteristisk var hans store kontaktflate kombinert med kreativ hjelpsomhet. Han mottok i hele sitt yrkesliv en strøm av henvendelser fra advokater, dommere, privatpersoner og studenter, og han holdt foredrag og seminarer rundt om i landet, i ulike fora for fagmøter og etterutdanning. Også på denne måten bidrog han til å styrke norsk rettsliv. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi siden 1974, medlem av Finska Vetenskapsakademien, æresdoktor ved Lunds universitet og ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.