P. G. Halvorsen stod sentralt i hamskiftet i Bergens næringsliv, fra kjøpmannskap og seilskipsfart til industri og moderne rederivirksomhet, i siste halvdel av 1800-tallet.
Som 12-åring drog han til sjøs, 14 år gammel underviste han i regning på en aftenskole. En tid arbeidet han hos amtmann Aubert i Nordre Bergenhus, før han, 20 år gammel, ble ansatt ved det nyetablerte Bergens Mekaniske Værksted, fra 1861 som administrerende direktør. Under Halvorsens dynamiske ledelse ble verkstedet Bergens fremste industribedrift, med jerndampskip som spesialitet. Da det 1872 ble bestemt at administrerende bestyrer skulle ha teknisk utdannelse, sa Halvorsen opp sin stilling. Eierne ønsket kanskje en mindre selvrådig leder til å ivareta verftets videre vekst. Om Halvorsen var idérik, var han ingen ideell samarbeidspartner.
Men Halvorsen hadde flere jern i ilden. Han etablerte Kulkompagniet af 1871 – K. 71 – for å skaffe kull til Bergens økende dampskipsflåte. 1878 ble flere lokale kullkompanier innlemmet i K. 71, som også var medeier i dampskip som Halvorsen disponerte. Skipet Carlotta, innkjøpt 1880, ble kimen til hans fremste livsverk, Englandsruten mellom Vestlandet og Storbritannia.
Foruten kull fraktet Carlotta nemlig post og passasjerer mellom Bergen og Newcastle. Halvorsen mente at denne forbindelsen burde utvikles, slik at Vestlandet ville få en raskere og hyppigere postgang til store deler av Europa. Han ville dessuten bryte den britiske Wilson-linjens dominans i rutefarten på Storbritannia. Nye skip med bedre bekvemmeligheter kom i fart, men etter hvert syntes medeierne i K. 71 at rederivirksomheten tok opp vel mye av Halvorsens arbeidskapasitet, og 1885 sa han opp stillingen i kullkompaniet.
Englandsruten ble nå Halvorsens store hjertesak. Skulle ruten få et tilstrekkelig løft, trengtes økonomisk støtte, og 1886 søkte han om statsbidrag til tre ukentlige turer Bergen–Newcastle. Regjeringen Sverdrup støttet planen, men det gikk både parti- og distriktspolitisk prestisje i saken. Etter to nedvoteringer vedtok Stortinget 1889 omsider å støtte ruten økonomisk, forutsatt at også Trondheim kom med på seilingsplanen.
Halvorsen så store muligheter i den britiske turisttrafikken til Norge. Straks avtalen med staten var sikret, bestilte han en ny englandsbåt, Britannia, fra Laxevaags Maskin- og Jernskibsbyggeri for levering 1890. Skipet var større, flottere og hurtigere enn noe annet norsk passasjerskip på den tid. Det skulle også bli det dyreste, både i anskaffelse og drift – og dermed kimen til Halvorsens økonomiske ruin. Det kraftige, kullslukende maskineriet skapte slike rystelser i skroget at de reisende unngikk å bruke skipet. 1891 ble Britannia solgt til utlandet, og like etter forliste Halvorsens andre englandsbåt, Norge. Han gikk konkurs, og Englandsruten ble i sin helhet overtatt av Det Bergenske og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab. Halvorsen fortsatte som reder også etter Britannia-miseren, sammen med sønnen Thorvald Halvorsen.
P. G. Halvorsen var en tid medlem av Bergens bystyre og formannskap, og han hadde mange offentlige tillitsverv. Om han var omstridt, var han kjent og respektert for sin virketrang, kreativitet og hjertevarme. Etter hans eget ønske foregikk begravelsen 13. mars 1902 i stillhet, men det ble likevel flagget på halv stang overalt, både i byen og på havnen.