Peter Frederik Suhm var en av Danmark-Norges fremste historikere på 1700-tallet. Han var utgiver av kildeskrifter, litterat, publisist og en av grunnleggerne av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.
Suhm ble født inn i en fremstående familie i København, og hans far tilhørte en holsteinsk embetsmannsslekt som ble adlet 1683. Som barn viste han stor leselyst, og hans yndlingsforfatter var Ludvig Holberg. Da han fikk en fri oppdragelse, styrte han selv hva han ville konsentrere seg om.
Suhm studerte fra 1746 jus og fikk dessuten utdannelse i matematikk, dans, ridning, tegning og musikk. 1748 ble han assessor i Hoffretten og fikk deretter en praktikantstilling i Høyesterett. Selv ønsket han å ofre seg for studier på heltid, noe som var umulig så lenge han ikke var økonomisk uavhengig.
1751 reiste Suhm til Trondheim for å gifte seg med arvingen Karen Angell, som han fikk kontakt med via sin morfars halvsøster, generalinne Frølich. Dennes svigersønn, S. T. Schøller, var første gang gift med Elisabeth Angell, en søster av Suhms blivende svigerfar. Etter at Suhm ble gift, fikk han andel i en av Norges største formuer. Han hadde forpliktet seg til å bli boende i Trondheim så lenge svigermoren levde, men han trivdes i byen og ble boende i ni år etter at hun døde. En annen grunn til at han forble i Trondheim, var at han håpet å arve hustruens barnløse onkel, Thomas Angell. Han fikk ikke hånd om hustruens formue før etter at onkelen brøt med ekteparet Suhm 1761. Bruddet ble sannsynligvis fremprovosert av Suhms interesse for husets franske selskapsdame. Thomas Angell skiftet formuen og utbetalte 300 000 riksdaler som Karen Angells arvelodd, mens han testamenterte sin halvdel av formuen til veldedige formål.
Suhm var allerede fra 1751 kjent med byens lærde miljø, og hans økonomiske stilling gjorde at han kunne skaffe seg en utsøkt boksamling, som til slutt talte over 100 000 bind. Suhm og rektoren ved byens latinskole, Gerhard Schøning, studerte språk og viet seg til sine historiske interesser. De delte oppgavene, slik at Suhm konsentrerte seg om Danmarks historie og Schøning om Norges. Samarbeidet førte til at de 1757 gav ut Forsøg til Forbedringer i den gamle Danske og Norske Historie, som vakte oppmerksomhet, og utgiverne ble 1758 medlemmer av Videnskabsselskabet i København. Det vitenskapelige miljøet i Trondheim ble ytterligere styrket da J. E. Gunnerus ble biskop i byen.
Suhm var en ivrig samler og fortolker av historiske kilder, og han inndelte disse etter Leibniz' metode, i språkene, monumentene og skrifter. Hans studier av språkene som kilder ble nyskapende, og han skrev en rekke historiske avhandlinger. Suhms vide interessefelt avspeiles i innholdet i tidsskriftet Trondhiemske Samlinger, som han utgav 1761–65. Her skrev han epistler, bokmeldinger, økonomiske og litterære avhandlinger, prosastykker og oversettelser av latinske klassikere. Han skrev også om forholdene for jordbruket og ble slik en forløper for Selskabet for Norges Vel.
Etter bruddet med Thomas Angell flyttet Suhm 1765 tilbake til København, hvor han kjøpte et stort hus. Han fungerte som mesén og understøttet flere kolleger, og lot oversette og utgi en rekke sagaer. Dessuten åpnet han sitt bibliotek for andre forskere og studenter. Før sin død solgte Suhm biblioteket til kongen mot rett til å bruke det til så lenge han levde og mot livsvarig pensjon for hans enke. Bøkene ble innlemmet i Det Kongelige Bibliotek, og en god del av dem havnet i Christiania da universitetet der ble opprettet 1811.
Suhm tilbrakte vinteren i København og pleide omgang med lærde venner, mens somrene ble tilbrakt på landstedet i Øverød, hvor han drev med skjønnlitterær virksomhet og hagearbeid. Dessuten levde han svært sosialt med mye selskapelighet og var midtpunktet i en lærd krets.
1771 ble Suhm medlem av kommisjonen som skulle utgi håndskriftene i Den Arnamagnæanske Samling, og 1785 ble han medlem av en kommisjon som skulle arbeide med forbedringer av undervisningsvesenet. Suhm fikk 1787 tittelen kongelig historiograf, men dette hindret ikke at han deltok aktivt i den politiske debatt. Han var for en fri forfatning, et valgt parlament og begrenset valgrett. Dessuten ivret han for å bruke dansk som offisielt språk istedenfor tysk.
Suhm konsentrerte seg etter hvert om verket En Historie af Danmark, hvis første bind ble publisert 1782. Historieverket er et pionerarbeid som har sin største verdi som kildepublikasjon. Dessuten skrev han flere historiske og skjønnlitterære bøker. Han utgav også en lærebok, Tids-Regning til Ungdommens nytte, og sammen med Rasmus Nyerup utgav han verket Nye Samlinger til den danske historie. Nyerup ble også hans biograf og samlet Suhms mindre skrifter i verket Suhmiana. Suhms skrifter kom i mange opplag, lenge etter hans død. Hans arbeid gjorde det mulig for historikerne i Norden på begynnelsen av 1800-tallet å orientere seg i kildematerialet.
Et viktig resultat av Suhms opphold i Trondheim var at han sammen med Schøning og biskop Gunnerus, men på biskopens initiativ, 1760 grunnla Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Suhm gav generøse bidrag til Selskabet og var en flittig bidragsyter til dets skriftserie. Videnskabsselskabet samlet bøker, antikviteter og naturalier som ble grunnstammen i Universitetsbiblioteket og Vitenskapsmuseet i Trondheim. Selskabet utgjorde en intellektuell kraft, og alliansen mellom intellektuelle og kapitalister skapte et godt vitenskapelig miljø i Trondheim.
Suhm hadde også en hoffkarriere. Han ble 1747 hoffjunker, 1749 kammerjunker og 1783 kammerherre. Han ble også tildelt rangtitler. 1751 ble han etatsråd og 1769 konferensråd.