Per Wendelbo er en av de fremste botaniske oppdagelsesreisende vårt land har fostret, den aller fremste når det gjelder blomsterplanter. Han gjorde sin hovedinnsats internasjonalt, bl.a. som mangeårig leder av den botaniske hagen i Göteborg. En tid var han også knyttet til Ariamehr botaniske hage i Teheran, og han var en av verdens fremste spesialister på Sørvest-Asias flora.
Etter at foreldrene ble skilt da han var fem år gammel, vokste Wendelbo opp sammen med den yngre broren Paal hos moren i Trysil, Oslo og Rauland. I Telemark ble han interessert i naturen, særlig planter. Han tok examen artium ved Stabekk høyere skole 1946. Deretter studerte han kjemi, historisk geologi og botanikk ved Universitetet i Oslo (UiO), med hovedfag i systematisk botanikk under professor Rolf Nordhagen, og ble cand.real. 1953. Han ble dr.philos. ved Universitetet i Bergen (UiB) 1961. Han var ansatt som museumsstipendiat ved Botanisk museum, UiO 1952–53. Umiddelbart etter embetseksamen ble han ansatt som amanuensis ved Botanisk hage, UiB, og 1958 ble han førsteamanuensis der.
1965 ble Wendelbo ansatt som prefekt ved Göteborgs botaniska trädgård og samtidig utnevnt til professor i botanikk (særskilt systematikk og plantegeografi) ved Göteborgs universitet. Han hadde permisjon 1974–76 for å lede oppbyggingen av de botaniske samlingene i Ariamehr botaniske hage i Teheran. Våren 1981 ble han kallet til et gaveprofessorat i høyere planters systematikk, dendrologi og plantegeografi ved UiB, knyttet til Det norske arboret på Milde. Han tiltrådte professoratet 1. september, men omkom i en bilulykke vel 3 uker senere.
Som botanikkstudent i Oslo og NAVF-stipendiat ledsaget Wendelbo 1950 professor Arne Næss på Tirich Mir-ekspedisjonen til Hindukush-fjellene i grenseområdet mellom Afghanistan og Pakistan. Resultatet ble ikke bare en hovedfagsoppgave om Plants from Tirich Mir, men en livslang interesse for Orientens flora. Hans senere botaniske oppdagelses- og innsamlingsreiser gikk til Iran 1959 og 1978, til Afghanistan 1962 og 1969, til Israel 1967 og til Tyrkia 1972. I tillegg ledet han botaniske ekspedisjoner til de fleste av Irans fjerntliggende fjellstrøk under oppholdet i Teheran 1974–76.
Under sitt bergensopphold tok Wendelbo, sammen med Jostein Goksøyr, 1957 initiativet til stiftelsen av Vestlandsavdelingen av Norsk botanisk forening. Under hans tid i Göteborg ble et nytt utstillingsveksthus reist, nybygging av andre veksthus påbegynt og forhandlinger opptatt om overtakelse av driften av Trädgårdsforeningens store palmehus. Som professor i Göteborg ledet han bl.a. et studentfeltkurs til Hardanger, der den sjeldne kongsbregnen (Osmunda regalis) ble funnet for første gang på Vestlandet. I Teheran startet han oppbyggingen av både et nasjonalt herbarium for Iran og et nasjonalt botanisk bibliotek. Han grunnla The Iranian Journal of Botany og utgav The Ariamehr Botanical Garden Handbook samt en praktfull bok om Tulips and Irises of Iran and their relatives.
Wendelbos evne til botanisk begeistring var eksepsjonell. Han var utadvendt og vennekjær og frydet seg når han kunne dele sin planteglede med andre. Han hadde stor respekt for hagedyrkere og bidrog til å styrke båndene mellom de svenske “trädgårdsamatører” og Botaniska trädgården i Göteborg.
Vitenskapelig var Per Wendelbo en pioner innen studiet av den orientalske fjellfloraen. Hans doktoravhandling var en uttømmende monografi over Dionysia, en slekt i nøkleblomstfamilien, dominert av vakre puteplanter knyttet til sprekker i bratte, tørre bergvegger i Irans høyland og tilstøtende fjellområder. Om nøkleblomstene selv, slekten Primula, har Wendelbo dessuten skrevet en rekke avhandlinger. Han var også svært opptatt av sverdliljer, slekten Iris, spesielt den eksklusive Juno-seksjonen. Han beskrev som nye – og introduserte i kultur – en rekke arter fra Afghanistan og Iran. Den skjønne og lettdyrkede Iris cycloglossa regnes som den kanskje mest verdifulle av Wendelbos mange introduksjoner.
Også de øvrige liljeblomstrede planter lå Wendelbos hjerte nær. Allerede tidlig i sin karriere skrev han en monografi over den praktfulle slekten Eremurus (Kleopatras nål), hvis samtlige arter ansees som hageklenodier. Hans notater fra feltarbeidet i Afghanistan, der flere arter av Eremurus ofte vokser i enorme masser i overbeitede områder, lyder som et eventyr for en vanlig hagedyrker. I senere år arbeidet han mye med mindre spektakulære, men vitenskapelig dårlig bearbeidede liljeblomstrede slekter, som hyasinter og blåstjerner (Bellevalia, Hyacinthus, Hyacinthella og Scilla).
Wendelbo leverte en lang rekke bidrag til Afghanistans flora, Flora of Iraq og Flora Iranica, ikke bare for nøkleblomstfamilien og de liljeblomstrede, men til Flora Iranica også for kaprifolfamilien, lyngfamilien, trollhasselfamilien, jordrøykfamilien og myrklegg i maskeblomstfamilien. Han behandlet floraen i Kavir-reservatet i Iran (sammen med K. H. Rechinger), skrev om vegetasjon og vekstmiljø i Afghanistan og Iran, om planters tilpasning til tørt klima, pluss en lang rekke artikler av populærvitenskapelig art, spesielt om hageplanter. Han publiserte også en rekke arbeider om norsk botanikk, bl.a. om sine plantefunn i Sogn og om norske arter av knoppurt (Centaurea) og faks (Bromus).
Per Wendelbo sa ofte at plantesystematikerne, med dagens mange krav fra omgivelsene, ikke måtte glemme sin primæroppgave, nemlig det å skaffe en første orden og oversikt over planterikets mangfoldighet. På dette sentrale området gjorde han selv en fremragende innsats. Alene eller sammen med andre beskrev han ca. 130 plantearter, pluss mange underarter, seksjoner og to slekter, som nye for vitenskapen. De nye artene tilhørte over 30 forskjellige slekter, først og fremst blant liljeblomstrede og nøkleblomster (bl.a. 16 Dionysia-arter og 4 Androsace-arter). Andre spesialister beskrev ytterligere ca. 20 av de nye artene Wendelbo oppdaget, f.eks. Amygdalus wendelboiFreitag, som er en vanlig busk i toppområdet på Kuh-e Genou-fjellet i Sør-Iran, og Carex wendelboiNelmes og Erigeron wendelboiRech., som begge vokser i kanten av Barum-breen under Tirich Mir. En sterk anerkjennelse fra det internasjonale fagmiljø ligger i det faktum at en slekt (Wendelboa) og hele 34 arter av blomsterplanter er blitt oppkalt etter ham.