Per Asplin vil bli husket som en av 1900-tallets mest allsidige norske entertainere, med et repertoar som spente fra barnemusikaler til jazz, og en sceneutstråling kjennetegnet av gutteaktig løssluppenhet og en uuttømmelig energi.
Han debuterte som sanger i Tønsberg kirke 1942, og som jazzmusiker i Oslo 1948, med eget orkester, som omfattet bl.a. Sølvi Wang og Mikkel Flagstad. 1951–64 var Asplin medlem i sangkvintetten (senere kvartett) The Monn Keys (sammen med Sølvi Wang, Oddvar Sanne, Nora Brockstedt (til 1955), Fredrik Conradi (til 1954) og (fra 1954) Arne Bendiksen).
Sin første solo plateinnspilling gjorde Asplin 1952 med Min gutt/Lathans. Samme år spilte han inn sine egne Abu-cabu-co/Swing it, Metronom og Holme-Holmestrand/Ditt og datt og dott. 1956 utgav han Ain't misbehavin/School days, som han også sang i filmen Gylne ungdom. Andre populære innspillinger var Luta lat (1953), Hei hå, nå er det jul igjen (med The Monn Keys 1954), og den største slageren, Alf Prøysens tekst til Olle Adolphssons En glad calypso om våren (1959). Han spilte også inn duetter med Nora Brockstedt og Sølvi Wang.
Sammen med The Monn Keys spilte Asplin i soldatkomedien Operasjon Løvsprett (1962), og han var Wenche Myhres kjæreste i oppfølgeren Operasjon Sjøsprøyt (1964) og i Hjelp – vi får leilighet (1965). Han var også aktiv som revyskuespiller fra 1954, både i Norge og i Danmark. Han spilte i både den norske (1963) og den danske (1970) oppsetningen av The Fantasticks, gjestet Stockholm i forestillingen Cranks (1964), og var den første norske Tony mot Anne Nyborg i West Side Story (1965). Han spilte mot Kirsti Sparboe i hippiemusikalen etter Shakespeares To muntre herrer fra Verona på Oslo Nye Teater 1975.
Som soloentertainer til eget pianoakkompagnement opptrådte han over hele Skandinavia, i Storbritannia og i USA, og han turnerte med Alice Babs og Svend Asmussen, og hadde hovedroller i to musikalfilmer, Et døgn uden løgn (1963) og Blåjackor (1964). Han spilte inn to LP-plater med storband, og fra Sommer i Tønsberg (1972), hans desidert mest sofistikerte plate, stammer sommerradioklassikeren En sommervind.
Både som musiker og sanger var han sterkt jazzpåvirket, særlig av dixieland og swing, og han var en av de svært få norske mannlige vokalister som har hatt hell med seg med improvisert scat-sang. Både på scene og på plate var han preget av en gjennomført musikalitet, i tillegg til en utrolig, til tider nesten voldsom energi, noe som gav ham betegnelsen “Nordens Danny Kaye”.
Per Asplin tok eksamen som musikklærer ved Musikkonservatoriet i Oslo 1952, og arbeidet gjennom hele livet med musikk og teater for barn. Allerede i årene 1958–63 spilte han inn tre barneplater, som alle har fått klassikerstatus, og som har vært nesten uavbrutt i handelen siden den gang. Han var også med på mange av de tidlige plateinnspillingene av Thorbjørn Egners sanger og på urfremføringen av forestillingen Folk og røvere i Kardemomme by (1956), og han var både Trikkeføreren og Barbereren på den Spellemannpris-belønte plateversjonen fra 1977.
Asplins barnemusical Putti Plutti Pott og Julenissens skjegg ble urfremført i NRK Fjernsynet 1969, og er senere sendt i reprise en rekke ganger. Fra 1987 til sin død hadde han årlig regien og hovedrollen (som onkel Per) ved oppførelsene i Oslo Konserthus og på turné i flere større byer. Fra 1975 arbeidet han med eventyrkonseptet Jeg fant, jeg fant, basert på Asbjørnsen og Moes eventyr. 1985 kom LP-platen Reisen til Amerika.
Sammen med datteren Caroline Asplin Waters (1966–) var Asplin med på Den Norske OL-komiteens presentasjonspakke i Lausanne (1985), og de representerte også Norge ved Frihetsstatuens 100-årsjubileum i New York (1986). Caroline Waters har i 1990-årene etablert seg som soloartist (også komponist og tekstforfatter) med egne plateutgivelser og konserter i Norge og USA.