Paal Berg var en av Norges mest fremtredende jurister i første halvdel av 1900-tallet, og øvet sterk innflytelse både gjennom sitt mangeårige virke som høyesterettsjustitiarius og formann i Arbeidsretten, som aktiv politiker og ikke minst som en av frontfigurene i motstandskampen under den annen verdenskrig.
Paal Bergs far var født på gården Berg i Nes på Romerike, som hadde tilhørt slekten så langt tilbake som de skriftlige kilder kan opplyse om. Paal Berg likte å betrakte seg som romeriking, selv om han var født i Finnmark. Faren ble 1887 utnevnt til tollkasserer i Fredrikstad, og her tok Paal examen artium 1890. Han begynte deretter å studere jus ved universitetet i Kristiania, og ble cand.jur. 1895.
Etter to år som edsvoren fullmektig (dommerfullmektig) hos sorenskriveren i Larvik og to år som advokatfullmektig hos høyesterettsadvokat Gustav Blom i Kristiania, studerte han i Berlin og London 1899–1900. 1902 fikk han autorisasjon som høyesterettsadvokat, men var allerede to år før, bare 27 år gammel, blitt konstituert ekstraordinær assessor i Kristiania byrett. Her ble han til 1907, og etter to år som sekretær for den norsk-svenske reinbeitekommisjon, gikk han 1909 tilbake til byretten, hvor han ble utnevnt til ordinær assessor 1912. Allerede året etter ble han ekstraordinær assessor i Høyesterett, og fast utnevnt i embetet 1918. 1929 ble han utnevnt til høyesterettsjustitiarius, og da han gikk av fra denne stillingen 1946, hadde han således i det alt vesentlige vært dommer i hele sin yrkeskarriere.
Bergs sosiale engasjement og sikre skjønn, evne til klarhet og objektivitet, usvikelige rettferdssans og omfattende juridiske kunnskaper preget hans virke som dommer. Interne reformer i Høyesterett medførte at retten i løpet av 1930-årene kom ajour – sakene kunne behandles så snart advokatene var ferdig forberedt.
Paal Berg ble tidlig politisk engasjert, og tilhørte sammen med bl.a. Johan Castberg, Ragnar Knoph og Wilhelm Thagaard den gruppe radikale venstrejurister som i første del av 1900-tallet i vesentlig grad bidrog til oppbyggingen av den statlige regulering av arbeids- og næringsliv. Sitt grunnsyn formulerte han i en tale han som Hjemmefrontens leder holdt i radioen 9. mai 1945: “Vi skal bygge opp igjen vår gamle rettsstat, men vår tid krever at Staten ikke bare har til oppgave å verne om liv og eiendom. Staten skal og være en velferdsstat som ser det som sin oppgave å gjøre livet verd å leve for oss alle.” Dette var visstnok første gang ordet velferdsstat ble brukt i offentlig sammenheng.
Det var denne linjen han som både politiker og jurist for alvor slo inn på da han 1911 bistod Justisdepartementet med å utarbeide proposisjonen til det som skulle bli arbeidstvistloven av 6. august 1915. Loven opprettet bl.a. Arbeidsretten, og Berg var dens første formann fra 1. januar 1916 frem til 31. august 1948. Han hadde da allerede i en rekke år vært formann for frivillige voldgiftsretter i arbeidstvister mellom Arbeidsgiverforeningen og forskjellige fagforeninger.
Loven om offentlige tjenestemenn av 1918 bygde også i stor grad på en utredning som Berg hadde laget etter oppdrag fra Justisdepartementet. Fra 1916 var han formann for den såkalte Fabrikklovkomiteen, som utarbeidet forslag til en ny arbeidervernlov og som bl.a. utredet åttetimersdagen. To år senere var han med i en komité som skulle utrede spørsmål om ansattes deltakelse i bedriftenes ledelse og om utbyttedeling.
Sitt engasjement på arbeidsrettens område førte han videre da han 26. februar 1919 ble utnevnt til sosialminister i Gunnar Knudsens regjering. Her fikk han vesentlig betydning for innføringen av åttetimersdagen, en reform han også tidligere hadde arbeidet med. Den andre store saken i hans statsrådtid var spørsmålet om forbud mot innførsel og omsetning av brennevin og hetvin. Ved å gå inn for en rådgivende folkeavstemning om forbud søkte han å løfte denne saken ut av den partipolitiske strid. Og da resultatet ble et flertall for forbudet, var det for ham en selvfølge at dette synet måtte respekteres. Han lot videre departementet utarbeide forslag til et monopol for øl og vinsalg, men dette vant ikke frem i regjeringen bl.a. av hensyn til pågående forhandlinger med de vineksporterende land.
Berg gikk av som statsråd sammen med resten av regjeringen Knudsen i juni 1920, men kom tilbake som justisminister i J. L. Mowinckels regjering fra 25. juli 1924. I sine knappe to år som justisminister fremmet Berg flere store lovsaker. Den meget omstridte Lov om kontroll med konkurranseinnskrenkninger og om prismisbruk (trustloven) av 12. mars 1926 var et både prinsipielt og praktisk viktig ledd i den økonomiske styring av næringslivet. Men også den såkalte plenumsloven (Høyesterettsloven) av 25. juni 1926 må nevnes; her gis det bl.a. nærmere regler om når Høyesterett kan behandle saker i plenum, det vil si med samtlige dommere. Loven forutsetter også at domstolene kan prøve om Stortingets beslutninger er i strid med Grunnloven.
Bergs grunnholdning om rettslig regulering av og samarbeid i forholdet mellom arbeidere og arbeidsgivere, ble videreført ved hans arbeid som formann for Arbeidsfredskomiteen av 1930 og Foreningslovkomiteen av 1933. Bakgrunnen for Arbeidsfredkomiteen var bl.a. den rolle som Berg som formann for Arbeidsretten hadde spilt under bygningsarbeidernes ulovlige streik 1928, og som medførte et bedre oppgjør for arbeiderne enn det voldgiftsretten tidligere var kommet frem til. Komiteens mandat var å vurdere hva som fra samfunnets side kunne gjøres for å sikre arbeidsfreden og bedre løsningsmulighetene ved konflikter mellom partene i arbeidslivet. Denne linjen stod i strid med Arbeiderpartiets avvisning av ethvert klassesamarbeid. Men det var samarbeidslinjen som til slutt seiret, idet de tanker som Arbeidsfredskomiteen gav uttrykk for, i stor grad dannet grunnlaget for Hovedavtalen fra 1935 mellom Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening. Denne avtalen er med rette betegnet som arbeidslivets grunnlov.
I en tid fylt av konflikter hadde Berg tillit både blant arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Han er senere beskrevet som “den sentrale handlingsideolog” for “den rettslige regulering av forholdet mellom arbeid og kapital”. Denne reguleringen gav han et rettsvitenskapelig grunnlag i sitt verk Arbeidsrett, som utkom 1930 og bygde på forelesninger han hadde holdt ved Det juridiske fakultet. Hadde han ønsket, ville nok denne boken gitt ham den juridiske doktorgrad. Hans innsats på arbeidsrettens felt gjorde ham til “den samlende og bærende personlighet når det gjaldt rettstankens gjennombrudd og grunnfestning i norsk arbeidsliv”.
Berg hadde for øvrig en sterk tilknytning til Det juridiske fakultet, og deltok aktivt i arbeidet med revisjonen av det juridiske studium i midten av 1930-årene, og han var medlem av flere bedømmelseskomiteer for professorater. Det var derfor med god grunn at han 1934 ble innvalgt som medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi.
Bergs levende engasjement for arbeidsrettslige spørsmål førte ham også inn i det internasjonale arbeidet på dette området. Han møtte som norsk representant til Den internasjonale arbeidsorganisasjon i Genève i flere perioder mellom 1925 og 1948.
Av lovarbeid utenfor arbeidsrettens område må særlig nevnes at Berg 1934 ble formann for den komiteen som skulle legge sluttsteinen for en reform av behandlingen av sosiale saker som var forutsatt i rettergangslovgivningen av 1915, men som bare delvis var satt i kraft. Ett av de store stridsspørsmål hadde vært om Høyesterett også skulle kunne ha kompetanse til å prøve bevisbedømmelsen når en sak ble innbrakt for denne øverste rettsinstans. Komiteen gikk inn for å gi Høyesterett en slik prøvingsrett, og den ble vedtatt året etter. Med dette var rettergangsreformen av 1915 endelig fullført.
Paal Berg stod nynorsken nær. På hans initiativ ble proposisjonen til lov om ulykkestrygd for fiskarar av 10. desember 1920 fremmet på nynorsk, og denne loven var den første av betydning i denne målform. Han deltok aktivt i arbeidet for Det Norske Teatret, og satt som viseformann i styret 1912–14, og senere i finansieringskomiteen for en egen bygning for teatret. Sin kjærlighet til nynorsken gav han uttrykk for i forbindelse med teatrets femtiårsjubileum 1963: “Kva kan vel samanliknast med den gledje det er å sitja her som gamal mann og sjå at det som ein trudde på i unge dagar, har gått i den rikaste oppfylling?” Også i Det Norske Samlaget nedla han et betydelig arbeid som statsoppnevnt styremedlem 1929–48.
Etter det tyske overfallet på Norge 9. april 1940 og frem til utgangen av året, kom Høyesterett til å spille en sentral rolle i de politiske begivenheter, og som høyesterettsjustitiarius falt ansvaret i første rekke på Paal Berg. Høyesteretts historie i 1940 er derfor i stor grad Paal Bergs historie.
Da det ikke forelå noen beslutning fra Kongen om at Høyesterett skulle forlate Oslo, valgte retten å bli i hovedstaden. Etter at Quisling om kvelden den 9. april hadde utropt seg til statsminister, oppstod spørsmålet om det var mulig å få fjernet ham og hans “regjering”. I en rekke uformelle møter både i og utenfor Høyesterett, slo tanken om et forvaltningsorgan til å lede den sivile administrasjon for de besatte områder rot. Tanken om at Høyesterett – som den eneste av de tre statsmakter som var igjen i Oslo – burde følge Bergs linje og medvirke til at det ble opprettet et slikt organ, møtte først sterk motstand blant Høyesteretts dommere. Men stemningen snudde, og den 15. april ble Administrasjonsrådet for forvaltningen av de deler av landet som var besatt av tyske stridskrefter til. Dette skjedde i tillit til at “Norges Konge ville billige at Høyesterett under de forhåndenværende ekstraordinære forhold har grepet til denne nødutvei”. Som vilkår for at Quisling etter dette skulle tre tilbake, måtte Berg i radioen fremføre en takk til Quisling for at han “på nytt” hadde vist ansvarsfølelse og fedrelandssinn. Denne takk hadde ikke Berg forelagt for de øvrige dommere; han visste den ville vekke strid og ønsket ikke å gjøre Høyesterett medansvarlig, men alene bære denne eventuelle kritikken.
Paal Berg stod også etter opprettelsen av Administrasjonsrådet sentralt i de politiske overveielser som fant sted fra norsk side i det okkuperte Norge. Hans linje var motstand mot tiltak som kunne svekke Kongen og regjeringen etter at de 7. juni 1940 hadde reist fra landet og tatt sete i London. Dette ble understreket i et promemoria som Høyesterett vedtok 15. juni. Her heter det at ved å forlate landet har ikke Kongen tapt retten til tronen eller til å utøve kongemakten, heller ikke har Regjeringens medlemmer tapt sine embeter. Bakgrunnen for at denne erklæringen ble vedtatt, var at justitiarius skulle kunne henvise til den “under de forhandlinger han kunne komme til å delta i”. Disse forhandlinger er senere blitt omtalt som første del av riksrådsforhandlingene, og løp frem til 29. juni 1940, men de ledet ikke til noe. Bergs linje – etter noe nølen den skjebnesvangre 17. juni, da meldingen kom om at Frankrike hadde kapitulert – var at Høyesterett ikke kunne medvirke til videre forhandlinger, og han ville selv ikke oppfordre til det. Dette tillå det i tilfelle – på samme måte som det å innkalle Stortinget igjen – Stortingets presidentskap å gjøre, mente han. Verken han eller Høyesterett kunne eller ville ha noe å gjøre med forhandlinger “som lå utenfor Grunnlovens ramme og forutsatte grunnlovsbrudd fra Stortingets side”.
Etter at den tyske Reichskomissar Josef Terboven 25. september 1940 avsatte Administrasjonsrådet, ble den sivile forvaltning direkte underlagt Reichskommissar gjennom “kommissariske” statsråder. Da det kom forslag fra Justisdepartementet om å redusere aldersgrensen til 65 år, for derved å kunne utnevnte en rekke nye dommere som stod nazismen nær, uttalte Berg i et samlet møte i Høyesterett at med dette ble Høyesteretts grunnlovsmessige stilling endret, og at han da ikke kunne fortsette i sitt embete. Grunnlaget for denne holdning ble ytterligere forsterket da Reichskommissar forbød domstolene å prøve gyldigheten av okkupasjonsmaktens forordninger. Bergs syn fikk allmenn tilslutning blant Høyesteretts dommere, og de nedla alle sine embeter 21. desember 1940. 6. januar 1941 nedla Berg også sitt verv som formann i Arbeidsretten.
Da Høyesterett kom sammen igjen 14. mai 1945, oppsummerte han på denne enkle måten ikke bare grunntanken bak nedleggelsen av embetene, men også sitt syn på domstolenes virke: “Det er gammel rettstanke hos oss at borgerne kan søke rettsvern hos domstolene ikke bare mot overgrep fra andre borgere, men også mot maktmisbruk fra dem som styrer landet.”
Det er naturlig nok noe delte meninger om Paal Bergs rolle i forbindelse med riksrådsforhandlingene i juni 1940; noen ønsket heller ikke noe Administrasjonsråd. Enkelte – som høyesterettsdommer Thomas Bonnevie – har brukt sterke ord om for stor grad av ettergivenhet overfor tyskerne fra Bergs side. Noen vesentlig kritikk mot Bergs handlemåte ble verken reist av Undersøkelseskommisjonen av 1945 eller av Stortinget etter krigen. At Høyesteretts dommere nedla sine embeter, markerte motstand mot okkupasjonsmakten på rettens grunn.
Undersøkelseskommisjonens konklusjon var at “den tredje statsmakt og dens leder kan med stolthet se tilbake på sin virksomhet frem til den lange rettsferien som begynte den 21. desember 1940. Høyesterett fortjener folkets takk”. I debatten i Odelstinget om kommisjonens rapport ble det uttalt at selv om det kunne reises kritikk mot en del av det som Paal Berg og Høyesterett hadde gått inn for i 1940, hadde domstolen det året, samlet sett, skrevet sitt navn inn i Norges historie med gullskrift.
Da den sivile motstand tok form sommeren 1941 ved bl.a. dannelsen av Kretsen, ble Berg et sentralt medlem. Jens Chr. Hauge har formulert det slik: “Jeg tror ikke at Kretsen ble utviklet til et kontaktorgan mellom regjeringen i London og hjemmefronten. Den har vært beskrevet som 'den hjemlige formidler av Regjeringens konstitusjonelle legitimitet på det sivile området'.” Ved den rekonstruksjon av hjemmefronten som fant sted ved opprettelsen av Hjemmefrontens Ledelse rundt årsskiftet 1944/45, ble Paal Berg valgt til dens leder, og i denne egenskap ledet han aktivt dens arbeid frem mot frigjøringen.
Etter frigjøringen og Kongens hjemkomst i juni 1945, leverte statsminister Johan Nygaardsvold inn sin avskjedsøknad 12. juni. Paal Berg var den fremste kandidat til å etterfølge ham, og to dager senere fikk han regjeringsoppdraget. Målet var en bred samlingsregjering, med et betydelig innslag av motstandsfolk. Med unntak av Bondepartiet fikk han støtte av alle partiene på Stortinget. Men Berg ønsket ikke som statsminister å tre inn i den tradisjonelle politikerrollen, han ville stå over partiene, lytte til deres syn og megle mellom dem. Han ønsket også å bli vurdert som den nasjonale leder med en bred oppslutning i folket. En slik oppslutning fikk han imidlertid ikke; bl.a. trakk kommunistene frem hans rolle ved opprettelsen av Administrasjonsrådet og riksrådsforhandlingene.
Berg møtte også motstand fra Høyres leder, stortingspresident C. J. Hambro, bl.a. fordi Berg ønsket å ta med i regjeringen to av de tidligere statsråder fra Nygaardsvolds regjering, Trygve Lie og Oscar Torp. Det lå nok også mer maktpolitiske motiver bak Hambros holdning: han og flere med ham ønsket å markere at man måtte tilbake til det parlamentariske systemet med politikkens tyngdepunkt i Stortinget. At Gunnar Jahn – en av hjemmefrontledelsens sterke menn og en sentral venstrepolitiker fra mellomkrigstiden – sa nei til å bli finansminister, var også et nederlag for Berg. Allerede 18. juni gikk han til Kongen og meddelte at han gav opp forsøket på å danne regjering. En medvirkende årsak til dette var nok at hans ønske om å bli statsminister neppe kan ha vært brennende. Berg var 72 år i 1945, og hans regjering ville etter all sannsynlighet ikke fått noen lang funksjonstid.
Også etter at han gikk av som høyesterettsjustitiarius 1946, var Berg meget aktiv. Med permisjon fra Arbeidsretten (han var på nytt oppnevnt som rettens formann fra 1. september 1945) var han riksmeglingsmann i tre år (1946–48). Med etterkrigstiden kom menneskerettsspørsmålene i fokus, og Paal Berg ble aktivt opptatt av dem, og i åtte år satt han som norsk representant i Europarådets menneskerettskomité.
Paal Berg ble hedret på mange måter for sin innsats under den annen verdenskrig og for sin lange dommergjerning. Han fikk storkors av St. Olavs Orden 1946, Borgerdådsmedaljen i gull 1952 og Kong Haakon VIIs jubileumsmedalje 1955. Han var også innehaver av storkors av den svenske Nordstjärneorden og Finlands Vita Ros' orden. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1934 og innehadde flere utenlandske æresdoktorater.
Selv om Paal Berg som politiker ytet en betydelig innsats, ble han aldri noen ekte partipolitiker. Det var utvilsomt jusen og dommergjerningen han trivdes best med. På sin 90-årsdag uttalte han at “det er dommer jeg egentlig har vært”. Han trodde på rettstanken og på retten som konfliktløser, noe som i særlig grad satte sine spor på arbeidsrettens område. Han gav kloke råd, og nøt gjennom hele livet stor tillit på nær sagt alle områder av samfunnslivet. Personlig var han en tilbakeholden natur, og likte ikke å fremheve seg selv. Men han var “ein mann med sjølsagd autoritet under sitt elskelige omgangslag”. At han valgte tittelen For godvilje og rett på den samlingen av foredrag og artikler han gav ut etter krigen, var neppe tilfeldig; de ordene gir i sin enkelthet en sammenfatning av hans livsgjerning.