Faktaboks

Peter Andreas Munch

P. A. Munch

Født
15. desember 1810, Oslo, Norge
Død
25. mai 1863, Roma, Italia
Virke
Historiker
Familie

Foreldre: Stiftsprost Edvard Storm Munch (1780–1847) og Johanne Sophie Hofgaard (1791–1860).

Gift i 1835 med Natalie Charlotte Linaae (1812–1900), datter av forvalter Hans Henrik Linaae (1783–1842) og Karen («Kaja») Fredrikke Baggesen (1787–1856).

Brorsønn av Johan Storm Munch (1778–1832); fetter av Andreas Munch (1811–1884); farbror til Edvard Munch (1863–1944); morfar til Johan E. Mellbye (1866–1954) og Ingeborg Møller (1878–1964).

Peter Andreas Munch
Peter Andreas Munch var en norsk historiker, språkforsker og geograf. Han var, sammen med Rudolf Keyser, blant grunnleggerne av historiefaget i Norge. Fotografi fra ukjent år.
Av /NTNU UB.
Lisens: CC BY SA 4.0

Peter Andreas Munch var en norsk historiker, språkforsker og geograf. Han var, sammen med Rudolf Keyser, blant grunnleggerne av historiefaget i Norge. Han tilhører den generasjonen som fikk grunnleggende betydning for oppbyggingen av en nasjonal kultur i den nye norske staten etter 1814.

Munchs hovedverk var Det norske Folks Historie, Norges historie frem til 1397. Hans arbeid med norsk oldtids- og middelalderhistorie hadde stor betydning for norsk nasjonalfølelse. Sammen med Keyser grunnla han den såkalte norske historiske skole, som ble kjent for «innvandringsteorien» – en teori om at Norge først ble befolket fra nord, og ikke fra sør (Sverige og Danmark). Denne teorien var viktig for å fremheve at nordmenn og norsk språk skilte seg fra folk og språk i Sverige og Danmark, noe som var viktig for nasjonsbyggingen i samtiden.

Med Munch begynte den norrøne språkvitenskapen i Norge. Hans språkvitenskapelige arbeid var knyttet til språkpolitiske spørsmål, først og fremst spørsmålet om etableringen av et nytt norsk skriftspråk i stedet for det etablerte danske. Ivar Aasen ble i noen grad påvirket av Munch, og Munch roste Aasens grammatikk og ordbok i sterke vendinger.

Munch gjorde også en stor innsats i arbeidet med å lete frem og tilrettelegge kildemateriale for forskningen, og han skrev av og publiserte en lang rekke kjente og ukjente håndskrifter. Norges gamle love og en rekke sagaer er blant de mest kjente, og han oppholdt seg i årene 1859–1861 i Roma for å skrive av norske dokumenter i Vatikanarkivet. Han var også opptatt av kildekritikk.

Munch var lektor i historie ved Universitetet i Oslo fra 1837, og ble forfremmet til professor i 1841. Senere var han konstituert riksarkivar i perioden 1861–1863.

Han var farbror til Edvard Munch.

Oppvekst og utdannelse

Peter Andreas Munch
Allerede som barn studerte Munch den norrøne utgaven av Snorres Heimskringla. Bildet viser P.A. Munch som barn, malt av Jacob Munch, som var hans fars fetter.
Av /Universitetet i Oslo, kunstsamling (UIOK).
Lisens: CC BY NC 4.0

Munch vokste opp i Gjerpen, der faren ble sogneprest i 1813. Sammen med andre gutter i nabolaget ble han undervist av faren, som var en dyktig lærer. I farens boksamling fantes en norrøn utgave av Heimskringla og en islandsk grammatikk og ordbok, som Peter Andreas studerte på egenhånd ved siden av skolearbeidet, slik at han tidlig fikk gode kunnskaper på dette området. I 1823 begynte han i andreklasse ved Skiens lærde skole (latinskole), hvor han fikk Anton Martin Schweigaard som sin sidekamerat. Dette ble begynnelsen til et langvarig vennskap.

Munch ble student i 1828, og i 1834 fullførte han det juridiske embetsstudium, som han bevisst hadde valgt med tanke på videre arbeid i historiefaget.

Språkvitenskap

P.A. Munch
P. A. Munch arbeidet ikke bare innenfor historie i spesiell forstand, men også innenfor språkvitenskap, runologi, myteforskning og geografi. Bildet viser Munch malt av Knud Bergslien i 1854.
Av /Universitetet i Oslo, kunstsamling (UIOK).
Lisens: CC BY NC 4.0

1830-årene var en gjennombruddstid for en nyorientering i kulturvitenskapene, med strengere krav til kunnskaper og metode. Men fortsatt kunne den enkelte forsker beherske flere områder, og P. A. Munch arbeidet ikke bare innenfor historie i spesiell forstand, men også innenfor språkvitenskap, runologi, myteforskning og geografi. I neste generasjon ble arbeidet på disse områder ugjenkallelig fordelt på spesialister – for en stor del Munchs elever.

Munchs forskerprofil trer klart frem allerede fra hans tidligste produksjon, med historiefaget som det sentrale og samlende, i et vidt kulturhistorisk perspektiv som også omfattet sagn, eventyr og folkeviser, og nært knyttet til et språkvitenskapelig og språkpolitisk engasjement.

I hans videre arbeid var historiefaget avgjort hovedområdet, men man må også fremheve hans språkvitenskapelige og språkpolitiske engasjement. Filologen Magnus Olsen har karakterisert ham som «en utpreget lingvistisk begavelse». Munch hadde grundig kjennskap til de nyere synsmåter i samtidens språkvitenskap og en interesse for språkspørsmål som rettet seg både mot språklige forhold i og for seg, og mot deres betydning som grunnlag for historiske oppfatninger. Han skrev flere språklige lærebøker, blant annet i oldnorsk (norrønt) og gotisk.

Hans språkvitenskapelige arbeid var ellers for en stor del knyttet til språkpolitiske spørsmål, først og fremst spørsmålet om etablering av et nytt norsk skriftspråk i stedet for det etablerte danske. Allerede i 1832, i tidsskriftet Vidar, skrev han Norsk Sprogreformation, som var rettet mot Henrik Wergelands fornorsking av skriftspråket. Munch avviste en fornorsking ved en mekanisk innføring av norske ord eller ortografi i det rådende skriftspråket. Han hevdet at det var nødvendig med en omdanning av hele språkets indre sammenheng ut fra kunnskap om levende norske dialekter og deres sammenheng med det gamle norrøne skriftspråk, markert ved en etymologisk rettskrivning. Det var ut fra disse synsmåter han med begeistring omtalte Ivar Aasens arbeid med å legge grunnlaget for et «norsk folkespråk».

Men hos Munch finner vi også elementer av en allmenn evolusjonisme som grunnlag for hans oppfatning av kultur og samfunnsforhold. Ut fra den grunnleggende premiss at språket til enhver tid må være tilpasset et gitt utviklingstrinn, avviste han tanken om at et rekonstruert norsk skriftspråk på grunnlag av folkemålet skulle kunne brukes i praksis i samtiden: Et slikt skriftspråk var for Munch interessant som et vitenskapelig studieobjekt, men kunne ikke fungere som bruksspråk i dagens samfunn.

Universitetsarbeid

P.A. Munch
Munch var lektor i historie ved Universitetet i Oslo fra 1837, og ble forfremmet til professor i 1841. Stinius Fredriksens statue av Munch ble avduket på Universitetsplassen i Oslo i 1933.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I 1841 ble Munch forfremmet til professor ved Det filosofiske fakultet, som betegnelsen da var. Dette fakultetet måtte på denne tiden alle studenter passere på veien til de enkelte embets- eller profesjonsstudier, gjennom det obligatoriske forberedende studium som førte frem til examen philologico-philosophicum eller «anneneksamen». Dette studiet gav kunnskaper i en rekke fag: filosofi, gresk og romersk filologi, historie, matematikk, flere naturfag og hebraisk for teologene. Her foreleste Munch de første årene over allmenn eller europeisk historie.

I 1845 kom den første i en lang rekke universitetsreformer, som blant annet omfattet en viktig endring av fagkretsen til anneneksamen. Denne omleggingen betydde blant annet at både klassisk filologi og historie gikk ut av fagkretsen. Dette skiftet åpnet for en omlegging også av Munchs undervisning i mer spesialisert retning og med sterkere tilknytning til hans forskningsinteresser. Han har ikke fått noe glimrende ettermæle som foreleser, men hans etterlatte papirer viser at han arbeidet omhyggelig med sine manuskripter til forelesningene.

Arbeidet ved universitetet var heller ikke den gang bare undervisning eller vitenskapelig arbeid, men også administrasjon, komitéarbeid og møter. Blant annet var deltakelse i kollegiet den gang en større del av arbeidsbyrden for lærerne, fordi det var så mange færre å dele det på. Kollegievervene medførte en betydelig arbeidsbelastning, og i egenskap av valgt «assessor» var Munch medlem av kollegiet allerede i 1842–1843 og igjen i 1849–1850. Han var også, sammen med Rudolf Keyser, medlem i fakultetskomiteen som utformet reglement for filologisk embetseksamen etter reformen av 1845. Her fikk Munch og Keyser innført oldnorsk som valgfritt fag alternativt til hebraisk. Munch var også i mange år medlem av eksamensdeputasjonen for examen artium.

Historiefaget

Det norske folks historie
Munchs hovedverk var Det norske Folks Historie, som strekker seg fra oldtida og fram til 1397 i 8 massive bind. Bokserien på bildet har tilhørt Ivar Aasen.
Av /Foto: Siri Beate Gjerde/Nynorsk kultursentrum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Det var likevel først og fremst ved sitt enormt omfattende og mangfoldige vitenskapelige forfatterskap og sin innsats i kildegranskingen Munch sikret seg en unik plass i norsk vitenskapshistorie. Hans produksjon omfatter tusener av trykksider over et vidt spektrum av emner, med et markert tyngdepunkt i hovedverket Det norske Folks Historie, som han rakk å føre frem til året 1397 i åtte massive bind. Parallelt arbeidet han med å lete frem, samle og tilrettelegge kildemateriale i form av avskrifter og trykte publikasjoner, sagautgaver, lovtekster og diplomer.

Munch hadde en overveldende arbeidskapasitet, både med hensyn til utholdenhet og effektivitet, som tillot ham å arbeide til langt på natt måned etter måned, med en klar og skarp hjerne og med en utrolig hukommelse og kombinasjonsevne. Under dette lå også som et sentralt motiv det som Bjørnstjerne Bjørnson i sitt minnedikt kalte «hin Opdagelsernes Uro», et behov og en lidenskap for arbeidet som drev ham til grensen av hans yteevne og kunne føre inn i utmattelse og motløshet, og som vel til sist førte til hans tidlige død.

Munchs virke henger sammen med hele det omfattende arbeidet med utforsking og utvikling av den nasjonale kulturen som preget tiden, med Ivar Aasen, Magnus Landstad, Asbjørnsen og Moe og andre. I hans eget arbeid var nasjonen eller det norske folk den kjernen som samlet hans vide og mangfoldige innsats. Han var, som hele sin samtid, grunnleggende engasjert i å styrke og utvikle nasjonens liv, og dette ble hos ham et sentralt motiv og tema i forskningen: å vinne rikere og sikrere kunnskap om folkets historie.

Kildekritikk

P.A. Munch
Maleri av P.A. Munch, utført av Sophie Ribbing, 1865.
Av /Universitetet i Oslo, kunstsamling (UIOK).
Lisens: CC BY NC 4.0

Munch var seg klart bevisst verdien av sitt engasjement i den norske nasjonen, men ville underordne dette et intellektuelt engasjement for å søke sann kunnskap om realiseringen av denne verdi i fortiden. Ut fra dette grunnstandpunktet var begrepene «Kritik» og «kritisk Forskning» sentralt ledende synspunkter for hans virksomhet.

Den «kritiske» orientering betydde for det første å prøve holdbarheten i historiske oppfatninger ved konfrontasjon med kildene, dernest å prøve kildenes troverdighet eller brukbarhet ved innbyrdes kontroll og mot allmenn kunnskap. Men det innebar også en norm for fremstillingen som gikk ut på å trekke de kritiske drøftinger inn i fremstillingen, altså gi den kritiske leser mulighet for å vurdere holdbarheten av de synsmåter historikeren legger frem. Denne fremstillingsmåten ble også gjennomført i teksten, blant annet i form av omstendelige kildereferanser og drøftinger i fotnotene, som ofte kunne gå over flere sider.

Den norske historiske skole og «innvandringsteorien»

P.A. Munch

Byste av P.A. Munch, laget av billedhuggeren Ole Fladager, 1861.

Av /Universitetet i Oslo, kunstsamling (UIOK).
Lisens: CC BY NC 4.0
P.A. Munch
Sammen med Keyser grunnla Munch den såkalte norske historiske skole, som ble kjente for «innvandringsteorien» – en teori om at Norge først ble befolket fra nord, og ikke fra sør (Sverige og Danmark). Portrett av Peter Andreas Munch, ca. 1860.
Av .

Arbeidet med den norske historien bygde på en grunnleggende ny kritisk gjennomgang av kildematerialet. Munchs substansielle grunnorientering i historieforskningen var mest sentralt rettet mot «folket» eller «stammen» som bærende begreper. Disse begreper oppfattet han etter tidens rådende tenkemåte som «organiske» kollektive enheter i den forstand at de var konstituert ved en indre kulturell sammenheng hvor alle elementer i kollektivets liv var integrert. I praksis betydde dette en bred kulturhistorisk tilnærming med en mangesidig beskrivelse av ulike sider av folkets liv. Sentrale problemstillinger ble rettet mot den norrøne folkestammes plass i den nordiske og germanske sammenheng, og det var ut fra dette perspektiv at de synsmåter ble utformet, som i første rekke karakteriserer «den norske historiske skole».

Den språkhistoriske oppfatningen av forhold innen den omfattende germanske stamme lå til grunn for den norske innvandringsteorien, det vil si teorien om at den norrøne folkegruppen hadde innvandret fra nord. Teorien var opprinnelig utformet av Keyser, men ble videreutviklet og nærmere begrunnet av Munch. Rammen var gitt ved et hovedskille innenfor den germanske stammen mellom en nordlig og sørlig (det vil si nordisk og tysk) folkegruppe, som i den eldste germanske folkevandringen i århundrene før vår tidsregning hadde fulgt ulike innvandringsveier til noe ulik tid fra sitt urhjem mellom Ural og Volga. Sørgermanerne dro mot vest til sørsiden av Østersjøen, den nordgermanske gruppen noe senere langs en nordligere vei, dels over Bottenhavet til Sverige, dels gjennom Finnmark eller langs kysten til Nord-Norge. Munch hevdet at det opprinnelig var tre germanske folkegrupper, og at goterne preget den tidlige bosetning i de sørlige områder i Norden, inklusive deler av Norge. Et viktig ledd i teorien var at den norrøne innvandringen skjedde senere og til områder uten noen tidligere bosetning.

Teorien forklarte både de språklige og samfunnsmessige forskjeller man mente å finne innenfor de germanske og nordiske områder. Den norrøne innvandringen fra nord var nødvendig for å forklare at man fant de «reneste» nordiske språkformene i de nordlige områdene. At den norrøne bosetningen skulle ha skjedd i tidligere ubebodde områder, gav forklaring på de opprinnelig «demokratiske» samfunnsformene i det som ble Norge og Sverige, det vil si den overveiende likheten i status og makt mellom innbyggerne. Tilsvarende kunne historiske språk- og samfunnsforhold i Danmark og Sør-Skandinavia forklares som resultat av at rent nordiske folk fra nord hadde trengt sørover og fordrevet eller undertvunget den eldre gotiske befolkningen. Språket i disse områdene var derfor mindre «rent» nordisk og samfunnsforholdene mindre «demokratiske».

«Innvandringsteorien» ble i samtiden kritisert av svenske og danske historikere, som fant teorien uholdbar, og også norske historikere gikk bort fra den etter Munchs død. Teorien må ses i sammenheng med norske forskeres behov for å fremheve det norske som en del av nasjonsbyggingen etter at dansketiden var slutt.

Munch foretok også mer inngående studier av bosetningens bevegelse i Norge etter innvandringen, hvor han blant annet støttet seg til sine geografiske kunnskaper og fremhevet kildenes omtale av Håløygriket som indisium på en tidlig politisk organisering i nord. Oppfatningen av språkforholdene i Norden i historisk tid og den terminologiske striden om betegnelsen av språkene og av norrøn litteratur må forstås ut fra den vekt som ble lagt på de språkhistoriske forskjellene og på de enkelte språkenes selvstendige utvikling. Dette gjør det misvisende å snakke om et nordisk fellesspråk i historisk tid og betyr at man må betrakte de tre hovedspråk oldnorsk, oldsvensk og olddansk som særskilte språk, og betegne de respektive litterære dokumentene tilsvarende.

I tolkningen av den videre utviklingen av samfunnsforholdene i Norge i middelalderen skiller Munch seg fra Keyser ved den vekten han legger på slektsaristokratiet og på motsetningen mellom dette aristokratiet og kongemakten. Det er svekkelsen av dette aristokratiet som blir avgjørende for «Norges nedgang» i senmiddelalderen. Med dette foregriper Munch synsmåter som senere ble sentrale hos blant andre Ernst Sars.

Arbeid med historisk kildemateriale

Munch gjorde også en stor innsats i arbeidet med å lete frem og tilrettelegge kildemateriale for forskningen, og han skrev av og publiserte en lang rekke kjente og ukjente håndskrifter. I hans tid utkom samlingen av Norges gamle love i tre bind, de første bindene av Diplomatarium Norvegicum og en lang rekke utgaver av sagaer og andre gamle håndskrifter, blant annet Den eldre Edda, Speculum regale (Kongespeilet), Munkelivs jordebok, Historia Norvegiae og Chronica Regum Manniae et Insularum. I årene 1845–1854 foretok han flere utenlandsreiser, blant annet til Normandie og Skottland, der han skrev av en rekke viktige diplomer og håndskrifter.

Norges gamle lover

Keyser og Munchs arbeid med mansuskript

I perioden 1835–1837 reiste historikerne Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch rundt på stortingsstipend til bibliotek og samlinger i Skandinavia for å lage avskrifter av blant annet Landslova, med tanke på en kildekritisk utgivelse på norrønt. Keyser og Munch førte systematisk oversikt over hvilke variasjoner de fant i de ulike manuskriptene. Det gjorde de med å sette inn et fotnotetegn i teksten for å markere én variasjon. Deretter oppgav de i fotnoten hvilke variasjoner man fant i ulike manuskript. For at et slikt system skulle fungere rent praktisk, laga Keyser og Munch ei ordning der alle manuskript fikk en bostavkode. Første bokstaven er enten G, F, E eller B alt etter om manuskriptet var skrevet for å brukes på Gulating, Frostating, Eidsivating eller Borgarting. Det er normalt å omtale hver av disse manuskriptgruppene inndelt etter lagdømme, som redaksjoner. Deretter er manuskriptene gitt en bokstav fra a og utover for å skille dem innen hver redaksjon.

Keyser og Munchs arbeid med mansuskript
Nasjonalbiblioteket.

Stortinget hadde bevilget penger til en utgave av Norges gamle lover, og Munch påtok seg sammen med Rudolf Keyser oppgaven med å skrive av håndskriftene. I 1835 giftet han seg med Natalie Charlotte Linaae (1812–1900) og reiste sammen med sin kone og professor Keyser til København og arbeidet med avskrivningen i to år. Her fant han også andre håndskrifter av interesse for norsk historie som han skrev av, og som senere ble utgitt i trykt form. Da professor Cornelius Steenbloch (1773–1836) døde, søkte Munch stillingen som lektor i historie ved universitetet og ble utnevnt i 1837.

Vatikanarkivet

P.A. Munchs grav
Munchs grav i Cimitero acattolico di Roma (den ikke-katolske kirkegården i Roma).
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Munchs viktigste innsats er knyttet til hans arbeid med å finne og skrive av dokumenter i det pavelige arkivet i Vatikanet, som fylte hans liv under Roma-oppholdet i årene 1859–1861. Dette store kildearbeidet resulterte i utallige avskrifter, som kom i pakke etter pakke til Riksarkivet og etter hvert fikk sin plass i Diplomatarium Norvegicum, fra bind 6 (1864).

Foruten sin allmenne interesse har dette materialet nær sammenheng med Munchs eget arbeid med det store historieverket, som på denne tiden var kommet ut over sagatiden til et tidsrom hvor kildene måtte bli av dokumentarisk art. Den mengden av dokumenter som Munch fant og skrev av i Vatikanarkivet, kunne gi viktig kunnskap om kirkelige og allmenne politiske forhold i Norden og dannet grunnlag for hans videre arbeid med Norges historie i tiden etter 1319.

Det var for å videreføre dette arbeidet at han reiste hjem til Norge våren 1861 og etterlot familien i Roma. De to følgende årene, da han bodde hos sin søster og svoger i Christiania, var en tid preget av intenst arbeid, uten den atspredelsen som familien ellers kunne gi. Han presset sin arbeidskraft til det ytterste, og kunne tidvis lammes av utmattelse og mismot. Det er vel ikke alt for fjernt å tenke seg at denne sterke arbeidsperioden var en del av bakgrunnen for hjerneslaget som brått endte hans liv i mai 1863, da han var vendt tilbake til Roma for å hente sin familie hjem.

Munchs år i Roma var trolig den lykkeligste tiden i hans liv, og gav ham en dyp binding til Italia. Han skrev i et brev: «... jeg vilde betragte det som min højeste Lykke, om jeg paa min gamle Alder kunde drage der ned for stedse, og der ende mine Dage». Han fikk ikke noen alderdom, men han kom likevel til å få hvile i den Italias jord som han elsket. Hans store historieverk ble ikke fullført, men han hadde i sitt korte liv realisert et livsverk utenom det vanlige.

Æresbevisninger

En minnestøtte på graven ble avduket i 1865, med tale av Henrik Ibsen. Stinius Fredriksens statue av Munch ble avduket på Universitetsplassen i Oslo i 1933.

En bygning på Universitetet i Oslo (Blindern), der blant annet Institutt for arkeologi, konservering og historie holder til, bærer navnet P. A. Munchs hus.

Utgivelser

  • Det norske Folks Historie, 1851–1863
  • Samlede Afhandlinger, fjerde bind, utgitt av Gustav Storm, 1873–1876
  • Lærde brev fra og til P. A. Munch, 3 bind, 1924–1971
  • Munchs etterlatte papirer finnes i Håndskriftsamlingen NBO (Ms.4.1253) og i Riksarkivet (P-0013)

Avbildninger

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Larsen-Naur, Laura (1901): P. A. Munchs Levnet og Breve i Familiekredsen
  • Brinchmann, Christopher (1910): Nationalforskeren P. A. Munch, hans liv og virke
  • Gran, Gerhard (1911): Det Kongelige Frederiks Universitet 1811–1911, sidene 234–255
  • Sars, Ernst (1912): P. A. Munch (1862, 1896, 1903) i Samlede Værker, bind 4, sidene 192–236
  • biografi i Koht, Halvdan (red) (1929): Våre høvdinger, bind 1, sidene 187–193
  • Steen, Sverre og Knudsen, Trygve (1940): biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 9
  • Munch, Sophie (1974): «Barndomserindringer», i Byminner sidene 5–40
  • Torp, Hjalmar (1983): «Lo storico norvegese Peter Andreas Munch nell’archivio segreto vaticano 1858–1861», i Vian, Paolo (red.): L’archivio segreto vaticano e le ricerche storiche, sidene 5–22, Roma
  • Dahl, Ottar (1990): Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre, sidene 60–74
  • Dahl, Ottar (1996): «Peter Andreas Munch (1810–1863)», foredrag i DNVA Årbok 1996 sidene 223–231
  • Dahl, Ottar (1997): Vitenskapelige profiler på 1800-tallet, Forum for universitetshistorie. Skriftserie nr. 1/1997, sidene 65–75
  • Munch, Johan Storm (2000): Munch Familiebok 1686–2000, Lillehammer
  • Dahl, Ottar (2001): «Utviklingstanker hos norske historikere på 1800-tallet», i Utviklingstanker og historiesyn, Forum for universitetshistorie. Skriftserie nr. 1/2001, sidene 109–124
  • Dahl, Ottar: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Amundsen, Arne Bugge (2013): «Samlere, forskere og folkeminner på 1800-tallet» i Rogan, Bjarne og Eriksen, Anne (red.) Etnologi og folkloristikk. En fagkritisk biografi om norsk kulturhistorie
  • Universitets- og skoleannaler

Faktaboks

Peter Andreas Munch
Historisk befolkningsregister-ID
pl00000000000001

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg