Ole Lislerud har vært aktiv som keramiker siden midten av 1970-årene og er særlig kjent for sine offentlige utsmykninger. Som mangeårig lærer og senere professor ved Avdeling for keramikk på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) har han øvd betydelig innflytelse på fagets utvikling. Han har vært en av de fremste talsmenn for en dreining av keramikkfaget bort fra funksjonelle former mot keramikk som fri kunst.
Lislerud vokste opp i Sør-Afrika. Etter B.A.-eksamen ved University of South Africa i Pretoria og ett års grafikkstudier ved Rorke's Drift Art and Craft Center kom han til Norge 1968. Han begynte å studere jus ved Universitetet i Oslo, men brøt av studiene etter to år og begynte på SHKS, der han tok diplomeksamen ved Avdeling for keramikk 1977. Deretter arbeidet han som lærer samme sted et år, og etter et mellomspill som lektor ved Kunsthåndverksskolen i Bergen 1981–83 kom han tilbake til SHKS som førsteamanuensis 1985 og er professor der fra 2000.
Sin utstillingsdebut som keramiker hadde Lislerud med en del arbeider i raku-keramikk i Kunstnerforbundet i Oslo 1978. Allerede da var det frie, skulpturale arbeider som opptok ham. Han viste bl.a. en rekke arkaisk utformede seremoni-kar og vingede krukker, utvilsomt inspirert av hans oppvekst i Sør-Afrika. På flere utstillinger i 1980-årene var det portaler og masker som var tema. Portalene, som var flere meter høye, symboliserte livets syklus, de representerte passasjer og overganger i livet, men også åpninger og muligheter.
I de senere år har Lislerud, i tillegg til lærergjerningen og en utstrakt internasjonal virksomhet, særlig arbeidet med utsmykking av offentlige bygg. Et viktig verk innen norsk offentlig utsmykning er den 33 meter høye portalen Lex portalis i resepsjonen i Oslo Tinghus, dekket av store, støpte porselensfliser. Tittelen henspiller på utsmykningens tema, som er Magnus Lagabøtes landslov og Grunnloven av 17. mai 1814. Lovtekstene er gjengitt speilvendt med kunstnerens egen håndskrift på porselensflisene. Nederst er veggene sorte med lyse skrifttegn. Det understreker alvoret i det som foregår i bygningen. Skriften er speilvendt og derved uleselig som følge av fremstillingsprosessen. Hver tavle er støpt for hånd i gipsformer, og teksten er enten risset direkte i gipsen eller gjennom et tynt lag farge som blir overført til porselensplaten ved støping. Oppover i høyden blir fargene lysere, bunnfargen går over til oker og lysegrått med sort skrift. Variasjon skapes også ved at skriften varierer i størrelse, noen steder gir den assosiasjoner til kalligrafi eller graffiti.
Skrift som assosiasjonsskapende ornamenter har kunstneren benyttet ved flere anledninger. På portalen Exodus i kapellet ved Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo er skriften oversprøytet av graffiti og fy-ord. I utsmykningen av Parken Kulturhus i Ålesund er det noter, partituret til Stormen av Arne Nordheim, som smykker fasaden i stål og glass. I utsmykningen Teikn på Ivar Aasen-tunet i Ørsta er tegnene forstørret opp til store figurer.
Ole Lislerud har hatt en rekke tillitsverv i kunstfaglige organisasjoner og institusjoner, bl.a. som styremedlem i Norske kunsthåndverkere og Norges kunstnerråd (1986–88) og Institutt for romkunst (2000). Han mottok Oslo bys kulturpris 1994. Lislerud har i mange år vært kritisk til det han oppfatter som en snever og tradisjonell holdning i det norske keramikkmiljøet. Han har markert seg sterkt i utlandet, både ved workshops og separatutstillinger, og er representert bl.a. i KIM, NKM, VKM og museer i Japan, Tyskland og USA.