Faktaboks

Olav Larssen
Født
10. juli 1894, Furnes (nå Ringsaker), Hedmark
Død
5. juli 1981, Oslo
Virke
Pressemann og politiker
Familie
Foreldre: Baker Kristian Larssen (f. 1875) og Lovise Wahlum (1873–1923). Gift 1917 med Aslaug Rustad (3.8.1892–1987), datter av skredder og musiker Haaken Rustad. Svigerfar til Trygve Bratteli (1910–84).
Olav Larssen
Olav Larssen
Av /NTB Scanpix ※.

Olav Larssen hadde som Arbeiderbladets sjefredaktør fra 1949 til 1963 en av de viktigste stillingene i norsk presse. Som landsmøtevalgt redaktør var han en av Arbeiderpartiets topptillitsmenn med stor politisk innflytelse.

Etter folkeskolen i hjembygda Furnes begynte Olav Larssen som typograflærling i A. Sæthers Bogtrykkeri på Hamar. Blant trykksakene var avisen Demokraten, “socialistisk blad for Oplandene”. 1. juni 1913, tre måneder før han var utlært svenn, flyttet Larssen over gaten fra trykkeriet til redaksjonen. Han var 19 år gammel og ble redaksjonssekretær – med senere statsråd og stortingspresident Fredrik Monsen som redaktør. Det var bare de to i redaksjonen. Etter tre år, høsten 1916, kom Larssen til en større avis, Fremtiden i Drammen. 1920 vendte han tilbake til Hamar, nå som redaktør av Demokraten.

Begynnelsen av 1920-årene var splittelsesår i norsk arbeiderbevegelse. Sosialdemokratene brøt ut 1921, men i “det røde Hedmark” var det ikke mange av dem. Larssen hørte til dem som trodde på revolusjon. Senere skrev han: “Det var sosialdemokratene som hadde rett, når de hevdet at vi måtte bygge på demokratiet og folkeviljen, i arbeidet for å gjennomføre sosialismen”.

1923 var det kommunistene som brøt ut. Larssen var en av dem. Han fortsatte som redaktør av Demokraten, som forandret navn til Arbeideren. En periode i 1924 var han i Kristiania og redigerte Norges Kommunistblad. Larssen omtalte seg selv i ettertid som høyre-kommunist eller moderat kommunist. Han trivdes ikke i det miljøet han var kommet inn i og den politiske situasjonen som splittelsen hadde skapt. Da Arbeiderpartiet og sosialdemokratene gikk sammen 1927, forlot Larssen kommunistpartiet og ble med i det forente arbeiderpartiet. Han ble redaktør av Hamar Arbeiderblad og satt i den stillingen til 1935. Fra 1929 til 1935 representerte han Arbeiderpartiet i bystyre og formannskap i Hamar, og han var varaordfører 1929–32 og formann i skolestyret 1932–35.

Larssen kom til Arbeiderbladet i Oslo 1935. Martin Tranmæl var politisk redaktør i avisen, og Larssen ble hans nærmeste medarbeider, først med tittel redaksjonssekretær, fra 1938 nyhetsredaktør.

Da tyskerne angrep Norge, var Larssen blant dem som fulgte regjeringen Nygaardsvold til Tromsø. Tilbake i Oslo startet han og noen pressekolleger en knottfabrikk som skulle fungere som dekke for det de ellers drev med: å gi ut en illegal avis. Bulletinen begynte å komme ut høsten 1940, som organ for en motstandsgruppe som var en forløper for Hjemmefrontens ledelse. Januar 1942 ble Larssen arrestert. Resten av krigen tilbrakte han på Grini, i Kvænangen, hvor tyskerne brukte fanger til arbeid med veitunnel over fjellet, og i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin.

Etter frigjøringen 1945 kom Larssen tilbake til Arbeiderbladet. Året etter stod han og Martin Tranmæl som sideordnede redaktører. 1949 gikk Tranmæl av, og Larssen ble landsmøtevalgt sjefredaktør, en stilling han innehadde til 1963.

Tranmæl og Larssen var på mange måter kontraster. Tranmæl var den store folketaleren; Larssen likte seg ikke på en talerstol. Tranmæl var agitator også når han skrev; Larssen resonnerte og argumenterte i velskrevne artikler, gjerne også med lune bemerkninger og morsomme poenger. Som lederskribent dannet han skole, ikke bare for de politiske medarbeiderne i Arbeiderbladet, men også for redaktører og medarbeidere i andre aviser. Som sjefredaktør krevde han pålitelighet og renslighet i journalistikken. Han var en høyt respektert pressemann. I Arbeiderpartiets sentralstyre og andre politiske fora var han en av dem som det ble lyttet til.

Sine tre erindringsbøker karakteriserte Olav Larssen som randbemerkninger til historiske begivenheter. Den siste, som kom ut 1973, sluttet han slik: “Levevilkårene er blitt så mye forandret til det bedre, at jeg nå lever i et samfunn som er helt annerledes enn det jeg vokste opp i. Dette er et resultat av den langsomme revolusjon jeg har opplevd.” Den hadde ikke kostet et eneste menneskeliv.

Verker

  • Beretning for Hamar arbeiderblad gjennem 10 år, Hamar 1935
  • Under arbeiderregjeringen. Arbeiderregjeringens kamp mot krisen og opgavene for fremtiden, 1938
  • Blant landsmenn i Sachsenhausen, i 3 fra Sachsenhausen (sm.m. C. Jakhelln, A. Lange og W. Winiarski), 1945
  • Midt i strømmen, 1946
  • Nye tider i jordbruket, 1947
  • red. Utsyn og oppgaver i Norge. Et programskrift på grunnlag av 15 komitéinnstillinger, 1965
  • red. Med Einar Gerhardsen gjennom 20 år (sm.m. O. Solumsmoen), 1967
  • Sti gjennom ulendt terreng. Læretid, partistrid, ny vekst, 1969
  • Mennesker ved skillevei. Erindringer og inntrykk fra regjeringsskiftet i mars 1935 til mai 1945, 1971
  • Den langsomme revolusjonen, 1973

Kilder og litteratur

  • Olav Larssens erindringsbøker (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • K. Wilhelmsen: Partiorgan og distriktsavis. Hamar Arbeiderblad 1925–1975, Hamar 1975
  • HEH 1979
  • B. Bjørnsen: Har du frihet og sommersol kjær?, bd. 2 i Arbeiderbladet 100 år, 1986

Portretter m.m.

  • Maleri (halvfigur) av Willi Midelfart, 1967; Dagsavisen, Oslo