Faktaboks

Olaf Devik
Olaf Martin Devik
Født
20. desember 1886, Gjerdrum, Akershus
Død
14. april 1987, Oslo
Virke
Fysiker
Familie
Foreldre: Overlærer og kirkesanger Ole Gabriel Johnsen Devik (1856–1941) og Marthe Klausdatter Lønnebotn (1857–1929). Gift 10.7.1915 med Dagny Othilie Hansen (23.8.1892–21.10.1988), datter av skipsreder Daniel Hansen (1851–1910) og Othilie Olsen Tenvik (1856–1954).
Olaf Devik

Tegning

Olaf Devik
Av /BONO, NTB Scanpix ※.

Olaf Devik grunnla og bygde opp Værvarslinga for Nord-Norge rundt 1920, og var den første ekspedisjonssjef i Kulturavdelingen i Kirke- og undervisningsdepartementet (1938–56). Sammen med Sverre Bruun utgav han en rekke lærebøker i fysikk for den høyere skole.

Deviks foreldre var vestlendinger; moren var vokst opp på gården Lønnebotn i Hyllestad i Sogn, faren på Devik i Gloppen i Nordfjord. Ole Devik utdannet seg som lærer og var 1900–26 overlærer ved Bryn skole i Østre Aker ved Kristiania. Da Olaf vokste opp, var Østre Aker en typisk jordbrukskommune. Kjennskapet til forholdene på landsbygda gjorde at han siden hadde lett for å få kontakt med mennesker i distrikts-Norge.

Etter examen artium på reallinjen ved Kristiania katedralskole 1904 begynte han å studere realfag. Han var aktiv i studentlivet og var et semester formann i Norges Kristelige Studenterforbund. Samtidig utmerket han seg faglig. 1908 begynte han på hovedfagsstudiet i fysikk, og året etter ble han ansatt som assistent hos professor Vilhelm Bjerknes. Dette førte ham inn i geofysikk og meteorologi, som siden ble hans vitenskapelige arbeidsfelt.

I en eksperimentell hovedoppgave, som han utførte under veiledning av Bjerknes, undersøkte han muligheten for vekselvirkning mellom elektriske og magnetiske statiske felter. Han avla hovedfagseksamen 1911, ble samme år assistent for professor Kristian Birkeland og bistod ham aktivt med terrella-eksperimentene, som skulle simulere nordlys. Etter et års studieopphold i Heidelberg ble han 1914 amanuensis ved universitetet i Kristiania.

Allerede 1913 var Devik fra sjøfartshold blitt bedt om å utrede muligheter for stormvarsling for Nord-Norge. Han hadde god kjennskap til Haldde-observatoriet i Alta, som Birkeland hadde fått opprettet til nordlysforskning, og dets bestyrer O. A. Krogness. Etter anbefaling av Bjerknes, Birkeland, Krogness og Fridtjof Nansen, og med samtykke av Stortinget, ble Devik 1915 oppnevnt som leder for forberedende arbeider til opprettelse av et værvarslingssystem for de nordlige landsdeler. De neste årene bodde han og Krogness med familier på Halddetoppen. Han konstruerte måleinstrumenter, foretok observasjoner og opprettet en rekke meteorologiske stasjoner i Nord-Norge. Etter Birkelands død 1917 organiserte han en minneutstilling på universitetet, der Birkelands terrella-eksperimenter ble vist for siste gang. Samme høst la han og Krogness frem en anbefaling om opprettelse av et geofysisk institutt i Tromsø som et nordnorsk sentrum for værvarsling og nordlysforskning. Stortinget godkjente planen, og Krogness og Devik flyttet til Tromsø 1918.

Devik fortsatte å arbeide med stormvarslingen og etablerte over 20 observasjonsposter, inkludert poster på Bjørnøya, Spitsbergen og Jan Mayen. Da arbeidet var avsluttet og Værvarslinga for Nord-Norge etablert 1922, ble Devik ansatt som dosent i fysikk ved Norges tekniske høgskole i Trondheim. Året etter overtok han også fysikkforelesningene ved den nyopprettede Norges Lærerhøyskole.

Han var meget interessert i undervisning, og også i grunnlaget studentene hadde med seg fra gymnaset. Han samarbeidet med sin venn fra gymnas- og studietiden, tønsberglektoren Sverre Bruun, om modernisering av fysikkundervisningen, og 1928 utgav de sin første Lærebok i fysikk for middelskolen. 1933 fulgte Lærebok i fysikk for realgymnasiet, et verk som pedagogisk avvek fra det høyt ansette og til da enerådende verk av Isaachsen, ved at det ble lagt stor vekt på eksperimenter og elevøvelser. Frem til 1964 kom disse og andre lærebøker av de to forfatterne i stadig nye, reviderte opplag, tilpasset endringer i skoleverk og undervisningsplaner. På lærerværelsene foregikk stadig diskusjoner om hvilket av de to læreverkene for gymnaset som var å foretrekke.

1928 ble Devik oppnevnt som medlem av en kommisjon som skulle klarlegge årsakene til noen store isganger i Østerdalen. Undersøkelser som han i den anledning foretok, brukte han som grunnlag for en avhandling som ble godkjent for den filosofiske doktorgrad ved Universitetet i Oslo 1932. Han ble Norges fremste ekspert på spørsmål i forbindelse med vassdragsregulering, og ble langt utover pensjonsalderen benyttet som sakkyndig i slike saker. Han var fra 1950 medlem av og fra 1957 formann for Det offentlige isutvalget og hadde 1964–65 et oppdrag fra FN i forbindelse med en utbygning av vassdraget Thjorsá i Island.

1932 ble Devik knyttet til Chr. Michelsens Institutt i Bergen for å arbeide med utvikling av metoder for navigering til sjøs i usiktbart vær ved hjelp av lyd- og radiosignaler. Han var samtidig sterkt engasjert i kulturspørsmål og ble anmodet om å søke stillingen som kringkastingssjef. Han avslo det, men ble isteden medlem av styret for Norsk Rikskringkasting 1934.

1938 ble Devik utnevnt til ekspedisjonssjef i den nyopprettede Kulturavdelingen i Kirke- og undervisningsdepartementet, som skulle ta seg av forskning, høyere utdanning, kunst, kringkasting, bibliotekvesen m.m. En av dem som hadde arbeidet mest aktivt for opprettelsen av denne avdelingen, var Vilhelm Bjerknes, som var bekymret over at forskningen var fordelt under forskjellige departementer med til dels motstridende interesser. Devik ble straks engasjert i planer for et universitet i Bergen og for utbygging av NTH, men arbeidet ble avbrutt av krigen.

De norske myndighetene bad Devik om å fortsette i sin stilling under okkupasjonen. Han forsøkte så langt som mulig å være lojal mot de nye styresmaktene, samtidig som han ivaretok norske interesser. 1941 ble han permittert og tilbudt et professorat i fysikk hvor han måtte ønske seg, noe han fant ikke å kunne ta imot. Han vikarierte en tid som foreleser i ledige stillinger ved universitetet og NTH. Samtidig forsøkte han å utnytte sine kontakter i departementet for å skaffe informasjon og påvirke styresmaktene, bl.a. var han aktiv for å forhindre aksjonen mot lærerne. 1942 ble han meddelt avskjed. Ikke lenge etter anmodet Regjeringen ham om å komme til London for å bli ekspedisjonssjef i Kirkedepartementet, og han flyktet våren 1943. I Storbritannia orienterte han om forholdene i Norge og om landets behov etter krigen. Han kontaktet også vitenskapsmenn han kjente og gav dem verdifulle opplysninger om meteorologiske forhold i Nord-Norge.

Etter krigen gikk Devik tilbake til sin gamle stilling i Kulturavdelingen og fortsatte det arbeidet han var i gang med da krigen startet. Opprettelsen av Universitetet i Bergen ble vedtatt 1946 og utbyggingen av NTH skjedde i de følgende år. Han støttet tiltak for å bedre studentenes sosiale forhold, bl.a. med bygging av hybelhus og opprettelse av Statens lånekasse for studerende ungdom, og var departementets representant i styret for Studentsamskipnaden i Oslo. Han var engasjert i arbeidet med opprettelsen av de nasjonale forskningsrådene (medlem NTNF 1946–59, NAVF 1949–57) og forskningsinstituttene SINTEF i Trondheim og SI i Oslo. 1945 og 1946 var han delegert til FNs UNESCO-konferanser og 1947–50 formann for den norske UNESCO-komiteen.

Devik var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (1928), Det Norske Videnskaps-Akademi (1932) og Norges Tekniske Vitenskapsakademi (1956), og æresmedlem av Norsk Geofysisk Forening. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1948, var kommandør av Dannebrogordenen og den svenske Nordstjärneorden og innehadde flere andre utenlandske ordener.

Lenge etter at Olaf Devik ble pensjonist (1956) var han aktiv og interessert i vitenskap og andre kulturspørsmål, høyt respektert og ofte spurt til råds i saker han hadde kjennskap til. I sin selvbiografi Blant fiskere, forskere og andre folk, som han skrev i en alder av 85 år, tegnet han levende bilder av mennesker han hadde møtt i sitt mangfoldige virke, og av sitt eget syn på det som han anså som kultur: undervisning, forskning, kunst og humanisme.

Verker

  • Lærebok i fysikk for middelskolen (sm.m. S. Bruun), 1928 og senere utg.
  • Thermische und dynamische Bedingungen der Eisbildung in Wasserläufen. Auf norwegische Verhältnisse angewandt, dr.avh., Geofysiske publikasjoner 11 nr. 1, 1931
  • Lærebok i fysikk for realgymnasiet (sm.m. S. Bruun), 1933–35 og senere utg.
  • Lærebok i fysikk for realskolen og de to første klassene i gymnaset (sm.m. S. Bruun), 1939 og senere utg.
  • N.T.H. femti år. Norges tekniske høgskoles virksomhet 1910–1960, 1960
  • Lærebok i fysikk for ungdomsskolen (sm.m. S. Bruun), 1964 og senere utg.
  • Dambruk – fjordbruk – havbruk. Aktuelle problemer innen forskning og utvikling, Bergen 1970
  • Blant fiskere, forskere og andre folk, selvbiografi, 1971
  • Fra pionertiden i norsk fysikk og geofysikk (med innledning om forfatteren og Haldde-observatoriet av O. Holt), Tromsø 1976

Kilder og litteratur

  • G. Holtsmark: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • Stud. 1904, 1929
  • Sverre Bruun og Olaf Devik. Et lærebokjubileum, 1964
  • Fra solatmosfære til havdyp. Tilegnet Olaf Devik på hans nittiårsdag 20. desember 1976, 1976 (særtrykk av Naturen nr. 5–6/1976)
  • HEH 1984
  • S. Westin: “Olaf Devik”, minnetale, i DKNVS Forh. 1988, s. 35–40

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (hoftebilde) av Reidar Aulie, 1961; NRK, Oslo
  • Tegning av Stump, 1935