Faktaboks

Nicolai Rygg
Nicolai Theodorius Nilssen Rygg
Født
29. februar 1872, Stavanger, Rogaland
Død
27. september 1957, Oslo
Virke
Jurist, statistiker og økonom
Familie
Foreldre: Skomakermester Ole Nilssen Rygg (1842–1908) og Ane Severine Larsdatter (1841–1913). Gift 1910 med Agnes Isidore Margrethe Sibbern Møller (6.6.1872–22.8.1963), datter av distriktslege William Møller (1822–88) og Sanne Augusta Sibbern (1838–1933). Bror av Andreas Nilsen Rygg (1868–1951).

Nicolai Rygg var professor i statsøkonomi og statistikk ved universitetet i Kristiania 1910–13, direktør i Statistisk sentralbyrå 1913–20 og formann i direksjonen og sjefdirektør i Norges Bank 1920–46.

Rygg vokste opp i nokså rommelige kår i Stavanger. Han tok examen artium 1889, og studier i Kristiania førte frem til juridisk embetseksamen 1894. Etter et par år som edsvoren fullmektig ved Vesterålen sorenskriveri fulgte 1896–97 studier av økonomikk ved universitetene i Göttingen og Genève. Rygg ble ansatt i Statistisk sentralbyrå (SSB) 1898. 1904–05 studerte han sosialstatistikk og sosiale spørsmål i USA. Fra 1907 hadde han universitetsstipendium i tillegg til sin sekretærstilling i byrået.

1910 ble Rygg utnevnt til professor i statsøkonomi og statistikk ved universitetet, og 1913 etterfulgte han A. N. Kiær som direktør i SSB. 1920 ble Rygg beskikket som formann i direksjonen og sjefdirektør i Norges Bank, en stilling han hadde inntil Gunnar Jahn tok over i januar 1946, som han også hadde gjort i SSB 1920.

Ryggs virke som sentralbanksjef i en turbulent periode i norsk økonomi har gjort at hans innsats som statistiker og økonom har fått mindre oppmerksomhet. Han var hele livet genuint sosialt interessert, og som sosialstatistiker løftet han på mange måter arven fra Eilert Sundt. Rygg fikk en nokså fri stilling i byrået. Ifølge Gunnar Jahn var han Kiærs nærmeste medarbeider og rådgiver.

Rygg forfattet flere publikasjoner i serien Socialstatistik: Arbeids- og lønningsforhold for syersker i Kristiania [...], 1906, Om børn, fødte udenfor ægteskab, 1907 og Skatternes fordeling efter indtægt og forsørgelsesbyrde, 1909. De sosiale konsekvensene var det som først og fremst opptok Rygg. Han gjorde også flere statistiske studier for utredningsutvalg, han var sekretær for eller medlem av, bl.a. Undersøgelser angaaende fattigbyrder, bilag til Folkeforsikringskomiteens innstilling, og Undersøgelser angaaende drikfældigheten og dens sociale følger i Norge, bilag til innstillingene fra Alkoholkommisjonen av 1910.

Rygg var initiativtaker til Norsk Forening for Socialt Arbeide og foreningens første formann 1909–15. Foreningen rettet søkelyset mot skjevheter i det norske samfunnet, og arbeidet samtidig for å få til internasjonale konvensjoner som kunne motvirke at sosiale reformer førte til konkurransevridning. Den initierte hjemmearbeidsutstillingen 1911, som ledet til en offentlig kommisjon med Rygg som formann. Resultatet ble lovregulering av de hjemmearbeidendes lønninger.

En lang rekke foredrag i ulike fora og utallige artikler i tidsskrifter og dagspresse vitner om Ryggs store arbeidskapasitet. Den norske Creditbank (1907), som han utgav til bankens 50-årsjubileum med Ebbe Hertzberg som medforfatter, innledet hans omfattende økonomisk-historiske forfatterskap. Norges Banks historie for perioden 1816–50 er preget av Ryggs innsikt i landets næringsliv. Professoren i statsøkonomi og statistikk hadde næringspolitikk og næringsutvikling som kjernetemaer i sine forelesningsrekker.

Den første verdenskrig gjorde at Rygg måtte skrinlegge mange av sine planer og visjoner for SSBs videre utvikling. Ettervirkningene av krigen skulle imidlertid gi ham nok av utfordringer som sjefdirektør i Norges Bank. Han tiltrådte 1. november 1920 – like etter konjunkturomslaget. Den sterke inflasjonen under krigen og etterkrigsboomen var blitt avløst av sviktende etterspørsel og prisfall. Symptomene på krise i norsk økonomi var allerede mange og sterke. Hvilken kur ville sentralbanksjefen ordinere?

Før tiltredelsen hadde Rygg selv fremmet forslag til nye regler for sentralbankens seddelutstedelsesrett – regler som ble lov kort etter hans tiltreden, og som tydelig gav til kjenne at det skulle føres kontraktiv pengepolitikk. Det langsiktige målet var å føre kronen tilbake til førkrigsverdi.

En stram pengepolitikk viste seg umulig å gjennomføre på grunn av krisen i begynnelsen av 1920-årene. Mange banker, også noen av de største, kom i vansker, og et sammenbrudd i det finansielle systemet kunne få alvorlige følger. Rygg og Norges Bank måtte sørge for at det vaklende kredittsystemet ikke kollapset. Sentralbanken ble nødt til å støtte en rekke banker for å hindre sammenbrudd. Dette var for Rygg bare et situasjonsbestemt avvik fra den rette kursen. Parimålsettingen holdt han fast på.

Både ut fra økonomiske og moralske hensyn var det å føre kronen tilbake til pari kurs det ene rette for Rygg. Bare slik kunne et sunt grunnlag for fremtidig vekst og utvikling oppnås, og derfor måtte bedrifter og enkeltpersoner være villige til forsake noe på kort sikt. I lys av bankkrise, konkursras og stigende ledighet ble kritikken mot Ryggs linje fra økonomene ved universitetet tydeligere, særlig da kronen for alvor begynte å stige i verdi fra 1925. Motstanden mot paripolitikken var også voksende i Arbeiderpartiet og Bondepartiet. Rygg stod imidlertid fast. Han sa opp avtalen med Finansdepartementet i september 1926, stoppet støttekjøpene og jevnet dermed veien videre for kronestigning. Stortinget besluttet gullfesting av kronen til gammel paritet fra 1. mai 1928.

Målet var nådd, men det hadde kostet. Lønnsomhetssvikt, økt gjeldstrykk, svekket konkurranseevne for norske eksportnæringer og konkurranseutsatte hjemmenæringer førte til bedriftsdød og økt ledighet. Krisen forplantet seg til kommunene og til staten. Arbeiderne kjempet innbitt mot nedslag i de nominelle lønningene. Kronestigningen bidrog derfor til konflikter i arbeidslivet.

Rygg hadde en meget sterk stilling som sentralbanksjef og forsvarte sentralbankens selvstendige rolle i utformingen av valuta- og pengepolitikken. Han hadde støtte fra en del politiske tungvektere med J. L. Mowinckel i spissen, og hans kritikere hadde ikke nødvendig samhold og besluttsomhet til å anfekte Ryggs lederskap.

Gullkronen skulle ikke få lang varighet. Høsten 1931 ble gullinnløsningen igjen suspendert. Det skjedde kort etter at Storbritannia hadde “gått fra gullet” og devaluert pundet. Rygg fulgte Storbritannia, vår desidert viktigste handelspartner, og Norge fikk en “sterlingkrone” med fastkurs etter en nedskrivning på snaue 10 % i forhold til pund sterling. Rygg avviste kategorisk alle krav fra Arbeiderpartiet og Bondepartiet om ytterligere nedskrivning og alle forsøk fra de kanter på å beskjære sentralbanksjefens uavhengighet. En bevisst ekspansjonistisk politikk for å stimulere vekst i næringslivet var ikke Ryggs linje. Fastkurspolitikken vis-à-vis pundet ville ifølge Rygg best sikre stabilitet og vekst. Norges Banks pengepolitiske kurs i 1930-årene er i ettertid blitt vurdert langt mer positivt enn 1920-årenes paripolitikk.

Mindre påaktet er Ryggs virke som næringspolitiker i mellomkrigstiden. Han bidrog til regulering og organisering. Han arbeidet bl.a. for å styrke skipsbyggingsindustrien og å organisere og regulere hermetikkindustrien. Men det var innenfor bankvesenet Rygg gjorde sin største innsats. Hans resolutte inngripen vinteren 1931–32 forhindret et banksammenbrudd ved at Norges Bank sammen med Stortinget og regjeringen Kolstad garanterte for likviditeten til Bergens Privatbank og Den norske Creditbank. Disse og andre bankers avhengighet av Norges Banks støtte gav sentralbanksjefen stor makt også som næringspolitiker, men denne rollen som grå eminense har vi fortsatt bare et vagt bilde av.

I mellomkrigstiden hadde Rygg slått tilbake alle forsøk på å innsnevre Norges Banks uavhengighet i utformingen av pengepolitikken, men handlingsrommet ble innsnevret i okkupasjonstiden. Rygg valgte å bli på sin post – også etter fylte 70 år – og kunne i kraft av sin autoritet holde noenlunde kontroll over det norske pengesystemet, men ikke hindre at okkupantene finansierte en stor del av okkupasjonskostnadene over sin konto i sentralbanken.

Rygg tok avskjed 1. januar 1946, og for mer enn fire tiår var det dermed slutt på sentralbankens selvstendige og uavhengige rolle vis-à-vis de politiske myndighetene.

Som pensjonist vendte Rygg tilbake til sitt økonomisk-historiske forfatterskap. 1954 kom annen del av boken Norges Banks historie, men allerede 1950 hadde han gitt ut Norges Bank i mellomkrigstiden, som fortsatt i dag regnes som et viktig kildeskrift til mellomkrigstidens økonomiske historie.

Rygg var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi). Han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1925 og var innehaver av storkors av den svenske Nordstjärneorden og Finlands Vita Ros, og kommandør av Dannebrogordenen, den svenske Vasaorden, den islandske Falkeorden og den egyptiske Nilorden.

Verker

    Et utvalg

  • Arbeids- og lønningsforhold for syersker i Kristiania [...], NOS nr. 8, 1906
  • Om børn, fødte udenfor ægteskab, NOS nr. 37, 1907
  • Den norske Creditbank. 1857–1957. Et tilbageblik (sm.m. E. Hertzberg), 1907
  • Undersøgelser angaaende fattigbyrder, bilag til Folkeforsikringskomiteens innstilling, 1909
  • Skatternes fordeling efter indtægt og forsørgelsesbyrde, NOS nr. 104, 1910
  • Undersøgelser angaaende drikfældigheten og dens sociale følger i Norge, bilag til innstillingene fra Alkoholkommisjonen av 1910, 1914
  • Norges Banks historie. Del 1. 1816–1850, 1918
  • Norges Bank i mellomkrigstiden, 1950
  • Norges Banks historie. Del II. 1850–1920, 1954

    Etterlatte papirer

  • Privatarkiv 146 i Stavanger Byarkiv

Kilder og litteratur

  • Stud. 1889, 1914, 1939
  • N. Rygg: Norges Bank i mellomkrigstiden, 1950
  • G. Jahn: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • HEH 1955
  • F. Sejersted: Ideal, teori og virkelighet, 1973
  • H. W. Nordvik: “Nicolai Rygg – vitenskapsmann og sentralbanksjef”, i Portretter fra norsk historie, 1993

Portretter m.m.

  • Tegning (antakelig tusj) av Gerda Graff, 1917; p.e
  • Tegning (blyant) av Øivind Sørensen, 1936; gjengitt i Aftenp. 29.2.1936
  • Pastell (halvfigur) av Edvard Munch, 1937; Statistisk sentralbyrå, Oslo
  • Kulltegning (halvfigur) av Edvard Munch, 1938; p.e
  • Maleri (brystbilde) av Edvard Munch 1938; Norges Bank, Oslo; gjengitt i Delphin Amundsen, 1947, s. 89
  • Maleri (halvfigur) av Agnes Hiorth, 1952; Landkreditt, Oslo