Faktaboks

Margrethe Vullum
Rota Margrethe Vullum
Født
14. februar 1846, København, Danmark
Død
14. august 1918, Frederiksberg, Danmark, begr. på Lillehammer kirkegård
Virke
Folkehøyskolelærer, journalist og kritiker
Familie
Foreldre: Amtmann, minister Peter Martin Orla Lehmann (1810–70) og Annette Marie Bolette Puggaard (1821–49). Gift 1) 19.5.1866 med forfatter Gotfred Benjamin Rode (9.3.1830-12.9.1878), sønn av stiftsforvalter Jørgen Reimer Gottfried Rode (1794–1876) og Barbara Jacobine Bartholdy (1800–69), ekteskapet oppløst 1877; 2) 3.9.1879 på Aulestad i Gausdal med journalist Erik Vullum (1850–1916).

Margrethe Vullum kom til Norge 1879 og var den første kvinnen som ble fast medarbeider i Dagbladet. Hun ble en markant og viktig stemme i norsk litterær og politisk offentlighet i 1880-årene og bidrog til å bryte barrieren mot kvinners deltakelse i offentligheten. Hun trodde på kvinnenes sosiale og åndelige frigjøring og ville gjerne bidra til denne frigjøringen i Norge, men her glemte man aldri at hun var en skilt kvinne og dessuten en innvandrer fra Danmark.

Som datter av den kjente politikeren Orla Lehmann var hun født inn i den nasjonalliberale kultureliten, men da hun var tre år gammel, døde moren, og Margrethe vokste opp med pleiemor; faren så hun sjelden, selv om han la opp hennes skolegang og kulturelle dannelse, som foregikk hjemme. 1861 kom hun fra Vejle til København, der hun begynte på Natalie Zahles pikeskole og møtte den 16 år eldre læreren Gotfred Rode, som hun raskt ble hemmelig forlovet med; gifte seg fikk de først lov til da hun hadde fylt 20. Deres hjem ble møtested for radikale, grundtvigianske intellektuelle, også norske, og den unge journalisten og politikeren Erik Vullum ble nær venn av familien og ble lærer på folkehøyskolen Skovgaard i Ordrup, som ekteparet Rode grunnla 1874.

Margrethe forelsket seg i Erik Vullum, og 1876 bad hun om skilsmisse, som hun fikk etter et års separasjon, men hun mistet omsorgsretten for sine to sønner, den senere politikeren og pressemannen Ove Rode (1867–1933) og forfatteren Helge Rode (1870–1937). Sammen med den svenske kvinnesakskvinnen Anna Whitlock drog hun på en lengre reise til Sør-Europa, og vinteren 1877–78 slo de seg ned i Paris, der Vullum bodde. Margrethe Rode var nå korrespondent for Aftonbladet i Stockholm, og da Vullum reiste hjem for å bli redaktør i Dagbladet, overtok hun også hans korrespondentjobb.

1878 døde Gotfred Rode, og Margrethe tok sønnene med til Norge for å gifte seg med Erik Vullum. Bryllupet stod i Bjørnstjerne Bjørnsons hjem på Aulestad. I Norge ble hun politisk aktiv og redaktør for den radikale Folkeskrift-serien, som hun også finansierte. I Dagbladet markerte hun seg som en selvstendig og autoritativ kunst- og litteraturkritiker, men da hun kritiserte J. P. Jacobsens roman Niels Lyhne, ble hun irettesatt av Georg Brandes, og litt senere nektet den nye redaktøren henne å anmelde Ibsens Gengangere. Det førte henne over i Verdens Gang, der hun skrev en begeistret omtale av Christian Krohgs beslaglagte roman Albertine under fullt navn og fikk støtte av en lang rekke kvinner, som også signerte sine innlegg.

En annen kvinnelig litteraturkritiker skrev at “Fru Vullum er mer udviklet end de fleste Kvinder her til lands”. Men skriftet Lykke, som hun utgav 1887, kom anonymt. Der skrev hun om frigjøring og personlig lykke og motsa det radikale sedelighetsstandpunktet ved å forsvare kjærligheten som moralsk kraft, men samtidig satte hun frem et ytterst radikalt forslag om å legalisere prøveekteskap.

Fra 1890 engasjerte Margrethe Vullum seg mest i politiske spørsmål. Hun var en av hovedtalerne på demonstrasjonen for fyrstikkarbeiderskene 1889 og ble valgt inn i streikekomiteen, men hun var kritisk til å samarbeide med sosialdemokratene, og 1909 var hun med på å danne Frisinnede Venstre. 1895 tok hun, med utgangspunkt i de danske erfaringene, til orde mot å bruke vold for å få til en løsrivelse fra Sverige. Det fikk gamle venner i Venstre til å reagere, og det ble klart at de mente at hun som dansk ikke burde uttale seg. Hun fortsatte likevel å skrive og tale for fredelige konfliktløsninger, og mot slutten av livet prøvde hun å få den norske regjering til å støtte et folkeforbund.

Margrethe Vullum var velstående da hun kom til Norge, men hun døde fattig. Hun lånte og gav bort store deler av formuen sin til ulike venstreprosjekter og til venner. Dagbladet fikk to store lån, som reddet avisen og som aldri ble tilbakebetalt.

Ekteskapet med Erik Vullum var vanskelig. Han ble alkoholiker og hadde ikke fast arbeid. De flyttet mye, bodde i Valdres, på Askøy ved Bergen, i Kristiania og Åsgårdstrand, og fra 1898 til 1905 bodde de utenlands. Margrethes møbler og store malerisamling stod på lager og var ofte belånt. Fra 1912 bodde de på Lillehammer. Der var Margrethe Vullum kjent for sin utrettelige idealisme og sine gammeldagse, hullete silkekjoler. Hun fikk til slutt en liten norsk statspensjon, men døde kort tid etter i København, hvor hun bodde de siste to år av sitt liv. Hun ble gravlagt på Lillehammer, ved siden av Erik Vullum; Landskvinnestemmerettsforeningen og Norske Kvinners Sanitetsforening stod for begravelsen.

Verker

  • Se også verkliste i NFL, bd. 6, 1908, s. 246–248

    Et utvalg

  • Valgfelttoget i Frankrige, i Dagbl. nr. 223, 233a, 235, 240, 244, 245a og 246/1877
  • Christian Krohgs Bog (Albertine), i VG nr. 161/1886
  • Lykke, (anonymt) 1887
  • Henvendelse (i anledning fyrstikkarbeiderstreiken), i Dagbl. nr. 57/1890

    Etterlatte papirer

  • Margrethe Vullums etterlatte papirer finnes i Håndskriftsamlingen, NBO

Kilder og litteratur

  • NFL, bd. 6, 1908
  • HEH 1912
  • M. Hvidt: biografi i DBL3, bd. 12, 1982
  • I. Iversen: “Bespottede og fryktede skrivende damer”, i H. F. Dahl m.fl. (red.): Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, 1993, s. 252–284
  • H. Engberg: En frigørelseshistorie. Margrethe Vullum 1846–1918, København 1994
  • d.s.: biografi i Dansk kvindebiografisk leksikon, bd. 3, 2001

Portretter m.m.

  • Maleri av Carl Bloch, 1867; p.e
  • Maleri av Oda Krohg, ca. 1905; NG