Margrete Huitfeldt var en av de mange dyktige kvinnelige godseierne man finner på 1600-tallet. Hun rådde over setegårder både i Norge og i det den gang norske Båhuslen. Da hun på eldre dager var uten livsarvinger, etterlot hun sine godser til gymnasiet i Göteborg, som dermed ble en rik institusjon.
Margrete Huitfeldt var sine foreldres eneste barn; av søsken hadde hun kun en halvbror som døde ung. Faren tilhørte en dansk adelsslekt som var kommet til Norge med oldefaren og hans brødre; moren var det siste medlem av en norsk slekt som ble opptatt i arveadelen 1503 og som førte tre røde hummerklør i sølv i sitt våpen. Moren hadde arvet setegården Skjelbred i Eiker, som senere gikk i arv til Margrete Huitfeldt. Etter mormoren, fru Guri (Gurren) Green, arvet hun setegården Sundsby i Båhuslen. Margrete Huitfeldt ble tidlig morløs, og hun vokste dels opp på Skjelbred og dels på stemorens gård Rammegård på Jylland.
Da Margrete Huitfeldt giftet seg med Thomas Dyre, bosatte de seg på Sundsby. Ektemannen ble forlenet med Dragsmark kloster, og de to var dermed herskap over et stort godsdistrikt i Båhuslen. Men Thomas Dyre døde relativt ung, og Margrete Huitfeldt satt igjen som enke i gode kår. Av deres tre barn var det bare sønnen Iver Dyre (1644–63) som levde opp; de to andre døde før faren.
Iver Dyre fikk en grundig utdannelse, først ved Sorø akademi og deretter en stor utenlandstur. Underveis ble han syk og døde i Montpellier i Frankrike. Fra dødsleiet skal han ha sendt sin hovmester hjem til moren med et brev hvor han bad henne om å opprette et legat til fordel for skolebarn og studenter fra Båhuslen. Hans jordiske levninger ble brakt hjem og bisatt i det gravkapellet fru Margrete hadde oppført ved sin sognekirke, Valla på Tjörn.
Margrete Huitfeldt kom etter hvert til å konsentrere seg om sine besittelser i Båhuslen. Allerede før mannens død solgte hun Skjelbred til Hannibal Sehested, og gården inngikk i hans store gods, som etter 1651 ble inndratt til kronen. Hun fikk imidlertid ikke fullt oppgjør for salget, og fordringen overdrog hun senere til sin fetter Tønne Huitfeldt, som også var en av hennes nærmeste arvinger.
Båhuslen ble 1658 avstått til Sverige, uten at dette fikk større betydning for Margrete Huitfeldt; tvert imot utvidet hun sine eiendommer da hun 1661 kjøpte setegården Åby med gods. Tønne Huitfeldts datter Margrete, som ble gift med den tysk-norske offiseren Hans Ernst von Tritzschler (se NBL1, bd. 17), hadde vokst opp på Sundsby hos farens kusine, og etter at Iver Dyre døde, testamenterte Margrete Huitfeldt sitt løsøre og sine utestående fordringer til pleiedatteren. Denne arven var det Tritzschler som fikk nyte godt av, for hans kone døde like før fru Margrete.
Etter 1663 var Margrete Huitfeldt uten livsarvinger, og 1664 opprettet hun – til de svenske myndigheters tilfredshet – et testament der hun etterlot godsene Sundsby og Åby til det kongelige gymnasium i Göteborg. Denne svært store donasjonen kunne underholde 30 studenter og ble av vesentlig betydning for gymnasiets fremtid. Donasjonen medførte stor velvilje overfor Margrete Huitfeldt fra myndighetenes side, og hun fikk bl.a. halv skattefrihet for bøndene på godsene. Hun opprettet også et legat på 300 riksdaler til fordel for de fattige i Valla sogn.
Margrete Huitfeldt var utvilsomt filantropisk innstilt, og hun hadde et godt ettermæle, men dette endret seg senere som følge av gymnasiets dårlige godspolitikk på slutten av 1700-tallet. Det oppstod da en aldeles feilaktig oppfatning om at fru Margrete hadde vært en bondeplager. Gymnasiet i Göteborg fikk etter hvert også betydelige kongelige donasjoner, men den skolen som ennå i vår tid betrakter seg som gymnasiets direkte etterfølger, bærer fortsatt navnet Hvitfeldtska Gymnasiet, og i Göteborg er både en gate og en plass oppkalt etter Margrete Huitfeldt.