Faktaboks

Marcus Rosencrone
Marcus Gerhard Rosencrone
Født
25. mai 1738, Bergen
Død
5. desember 1811, København, Danmark
Virke
Greve, minister og legatstifter
Familie
Foreldre: Lektor og sogneprest, godseier Edvard Londemann af Rosencrone (1680–1749) og Anne Christine Müller f. Nyegaard (1711–43; enke etter biskop Marcus Müller, 1681–1731), datter av sogneprest Peder Nilsen Nyegaard og Gjertrud Lisbet Jersin. Gift i København 28.6.1773 med Agnethe Maria Hielmstierne (21.7.1752–3.9.1838), datter av høyesterettsjustitiarius Henrik Hielmstierne (1715–80) og Andrea Kirstine Kiærulf (1730–1806). Grandonkel (farmors bror) til Marcus Gerhard Hoff-Rosencrone (1823–96).

Som dansk-norsk utenriksminister 1780–84 var Rosencrone en av eneveldets betrodde tjenere. Han hadde arvet Rosendal i Sunnhordland som stamhus og fikk gjenopprettet det som baroni.

Faren ble adlet 1749 under navnet Londemann af Rosencrone, men døde senere samme år mens sønnen var elev på Bergens lærde skole. Gutten ble sendt til sin halvbror i Danmark og oppfostret der, og 1754 kom han inn på Sorø Akademi. Etter eksamener drog han 1759–62 på utenlandsreise slik det høvde seg unge adelige menn, besøkte Frankrike og Italia og oppholdt seg lenge i Lausanne, Sveits. Ved hjemkomsten begynte han på en diplomatisk karriere, først i Tyske kanselli og 1766 som legasjonssekretær i Dresden. Året etter ble han forflyttet til Stockholm, der han under den dansk-norske gesandts permisjon 1770–72 fungerte som chargé d'affaires og fikk førstehåndskunnskap om Gustav 3s planer mot Norge. Senere ble han selv gesandt, først i Dresden og 1776 i Berlin.

Rosencrones diplomatiske erfaring fra Sverige, Sachsen og Preussen var medvirkende til at nettopp han ble utvalgt til å overta utenriksministerposten etter A. P. Bernstorff 1780. Som den første norskfødte i stillingen ble han likevel bare et redskap for Guldberg-regimet. Til å begynne med fikk han ikke en gang delta i statsrådet, men ble ved tiltredelsen forelagt en instruks om den politikk regjeringen ønsket. Guldberg satset på tilnærming til Russland som mottrekk mot den svenske trussel, førte selv korrespondanse med utsendingene i St. Petersburg og tillot aldri Rosencrone å spille en selvstendig rolle. Men som takk for lojal opptreden fikk Rosencrone 1782 ta sete i statsrådet, med den tilhørende tittel av statsminister.

1773 var Rosencrone blitt opphøyd til friherre (baron), og 1779 klarte han å få stamhuset Rosendal omgjort til et baroni tillagt fulle friherrerettigheter, herunder kallsrett og birkerett, dvs. ansettelse av egne prester og dommere. 1783 ble han tatt opp i den grevelige stand. Men han fortsatte å bo i Danmark, hvor han og hustruen holdt litterær salong. Sitt norske baroni styrte han bare gjennom embetsmenn.

Etter kronprins Frederiks statskupp 14. april 1784 mistet Guldberg og hans allierte all makt, og 15. november samme år fikk Rosencrone sin avskjed. Heretter ofret han seg for sine gods og sine litterære interesser. Han sluttet seg til de jyske godseiernes protest mot landboreformene 1790, men deltok ellers ikke i politiske aktiviteter.

Rosencrone var æresmedlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab. Han var ridder (storkors) av Dannebrogordenen og Elefantordenen og ble Dannebrogsmann 1809.

Hustruen Agnethe Hielmstierne hadde arvet en av landets beste boksamlinger, som 1807 ble gitt til Det Kgl. Bibliotek i København. Siden ekteskapet var barnløst, besluttet paret å testamentere sin felles formue til “Den grevelige Hielmstierne-Rosencroneske Stiftelse”, og fundasen lå klar kort før Rosencrones død 1811. Det het at stiftelsen skulle fremme humanitært og kulturelt arbeid i Danmark og Norge, lindre “uforskyldt Trang”, støtte fremadstrebende, men uformuende ungdom, utbre vitenskapelighet og “opmuntre Talenters heldige Udvikling”. En betydelig sum var avsatt til det nye universitetet i Christiania.

Etter bruddet mellom Danmark og Norge bestemte enken at stiftelsens bestemmelser med et mindre unntak bare måtte gjelde for Danmark. Da de skulle begynne å tre i kraft fra 1862, hevdet likevel norske myndigheter at stiftelsen burde omfatte begge riker slik det opprinnelig var fastsatt. Dansk høyesterett falt i all hovedsak ned på samme standpunkt ved to dommer 1865 og 1876. Siden har stiftelsen gitt støtte til mange norske tiltak.

Kilder og litteratur

  • Aa. Friis: A. P. Bernstorff og Ove Høegh Guldberg, København 1899, s. 69, 75, 230, 233
  • G. L. Wad: biografi i DBL1, bd. 14, København 1900
  • L. Bobé: Efterladte Papirer fra den Reventlowske Familiekreds, bd. 1–4, København 1895–1900, bd. 6–10, København 1903–31
  • E. Holm: Danmark-Norges Historie 1720–1814, bd. 5, København 1906
  • E. Nystrøm: Den grevelige Hielmstierne Rosencroneske Stiftelse, København 1925
  • J. Scheel: “Marcus Gerhard Rosencrone”, i HT, bd. 27, 1927, s. 97–129
  • H. Jørgensen: biografi i DBL2, bd. 20, København 1941
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • E. Vaage: Kvinnherad, bd. 1. Bygdesoga, Rosendal 1972, s. 279–280
  • Den danske udenrigstjeneste 1770–1970, bd. 1, København 1970
  • C. Bjørn: biografi i DBL3, bd. 12, København 1982

Portretter m.m.

  • Miniatyr av Cornelius Høyer, 1773; Rosenborg slott, København
  • Maleri (sm.m. hustruen) av Jens Juel, 1802; Frederiksborg slott, Hillerød, Danmark; kopi, 1840; gjengitt i Danmarks historie, bd. 10, København 1964, s. 29
  • Pastell av Jens Juel, u.å.; Rosendal, Kvinnherad
  • Stikk av J. F. Clemens etter pastellen
  • Tegning ca. 1809–11
  • Marmorrelieff av C. Aarsleff, 1885
  • Tegning (av selskap på Christiansborg) av J. H. W. Haffner, 1781; Rosenborg slott