Ludvig Meyer drev advokatpraksis i Kristiania/Oslo i nesten 50 år. Han var en aktiv eiendomsspekulant i 1890-årene. Han var knyttet til bohemkretsen, men tilhørte også den sosialdemokratiske bevegelsen og var Arbeiderpartiets formann 1897–1900. Han er også kjent for sitt rettslige forsvar av Hans Jæger.
Meyer vokste opp i Horten. Han forteller selv i jubileumsboken ved 50-årsstudentjubileet hvordan han formet sitt grunnsyn i den sterkt klassedelte barndomsbyen, når han i sommerferiene kom i kontakt med barn og ungdom fra andre samfunnslag. Tolv år gammel flyttet han til Christiania. Etter examen artium 1877 studerte han jus og ble cand.jur. 1882. Meyer fikk bevilling som høyesterettsadvokat 1886 og drev sin praksis til 1936, med avbrudd for årene 1904–07, da han oppholdt seg i London.
I sin advokatpraksis var Meyer ofte forsvarer i saker som gjaldt kampen for åndsfrihet og politisk frihet. Han forsvarte avisen Social-Demokraten og dens utgiver Christian Holtermann Knudsen flere ganger. Mest berømt ble han for sitt forsvar av Hans Jæger i rettssakene etter beslagleggelsen av Fra Kristiania-Bohêmen. Da Foreningen for fri Rettshjelp ble stiftet 1886, var han en av lederne. Meyer var knyttet til bohembevegelsen, der han var en av dem som så sammenhengen mellom opprøret mot moralske fordommer og kampen for sosial rettferdighet.
Ifølge Holtermann Knudsen var Meyer en av hans forbundsfeller i Den socialdemokratiske Forening allerede fra 1885. Han var en mye brukt taler i foreningen og senere i Arbeiderpartiet, og han var kjent som en ivrig og dyktig debattant. Han var ingen teoretisk orientert sosialist og forfektet en etter manges mening opportunistisk politikk. Han ønsket at partiet raskest mulig skulle vinne innflytelse og gikk derfor inn for samarbeid med Venstre i stemmerettsspørsmålet.
Meyer hadde tjent godt på tomtespekulasjon og byggevirksomhet i Bygdøy allé i Kristiania. En del av formuen ble kanalisert inn i politisk virksomhet. Fra 1894 bidrog han til å finansiere driften av Social-Demokraten, samtidig som han selv utgav avisen Fremad, skrevet for arbeidsfolk på landsbygda. Dette sikret ham innflytelse i Arbeiderpartiet. Da boligkrakket kom i slutten av 1890-årene, kunne Meyer ikke lenger ivareta sine økonomiske forpliktelser, og hele formuen forsvant i løpet av få år.
1897 vant Meyers linje igjennom i Arbeiderpartiet, og han ble valgt til partiformann. Han var redaktør for Social-Demokraten 1898–99 og ble valgt til Kristiania bystyre 1898 og 1901. Han er blitt karakterisert som partiets første moderne leder, idet han var den første som brukte stillingen til å bygge opp en egen maktposisjon. Han opptrådte som individualist og var kjent for sine originale og sprikende standpunkter, ofte på tvers av partilinjen. Selv om mange oppfattet ham som en politisk streber, var han ingen utpreget taktiker. Hans trang til å polemisere mot andre i partiledelsen og hans sterke økonomiske grep om partiets virksomhet førte til at den tidligere uenigheten om partiets strategi utviklet seg til personlige motsetninger.
1900 gikk Meyer av som formann, men fortsatte enda ett år i sentralstyret. Det endelige bruddet kom 1903. Meyer mente nå at arbeidere og arbeidsgivere hadde felles interesser i å bekjempe Venstres lite fremskrittsvennlige økonomiske politikk. Arbeiderpartiet var imidlertid ikke sterkt nok som alternativ. I et privat arrangert foredrag foran stortingsvalget oppfordret Meyer derfor arbeiderne til å stemme på Høyre, samtidig som han erkjente at dette innebar en avskjed med hans gamle parti.
Etter dette ble Meyer partiløs, men han følte likevel sterk tilknytning til arbeiderbevegelsen og var dens forsvarer i flere rettssaker. Han var så vidt innom Norges Kommunistiske Parti i 1920-årene, men opptrådte mest som selvstendig og original debattant og forfatter. Selv etter at han mistet sin posisjon og innflytelse, ble han aldri helt glemt av arbeiderbevegelsen.