Lauritz Halvardssøn Sthen var sogneprest i Sem ved Tønsberg, hvor det fantes et sterkt kryptokatolsk miljø. Han var den siste protestantiske presten som ble anklaget for katolisisme i kjølvannet av motreformasjonens forsøk på å gjenvinne Norge for moderkirken på 1600-tallet.
Sthen har vært antatt å være sønn av oslohumanisten Hallvard Gunnarssøn, men dette er tvilsomt. Kanskje hadde han slektsforbindelser i Båhuslen, hvor han oppholdt seg i ungdommen; både han og broren Morten var 1614 hos sogneprest Brynnild Pederssøn i Uddevalla. Sthen ble immatrikulert ved universitetet i København 1613 og fikk i katalogen tilnavnet Asloviensis, som betyr at han var fra Oslo bispedømme. Han ble 1614 stevnet for domkapitlet i Oslo fordi han hadde forlatt Uddevalla uten nødvendig tillatelse fra biskopen og dessuten skaffet seg friskyss ved å utgi seg for biskopens tjener.
Sthen ble 1617 immatrikulert ved universitetet i Wittenberg, hvor han studerte i tre år. I motsetning til en rekke andre prester i samtiden ser han ikke ut til å ha vært ved jesuittenes skoler. Mens han var i Wittenberg, utgav han 1620 den 400 sider store boken Speculum Amoris Divini, som er en kommentar til Salomos høysang.
Sthen vendte hjem og ble 1622 utnevnt til sogneprest i Sem ved Tønsberg. Her møtte han et miljø og fulgte et spor som minnet om det som hadde ført til at en rekke prester ble avslørt som hemmelige katolikker 9 år tidligere. Medlemmer av dette miljøet var to brødre, Jørgen og Niels Pedersønner, som bodde i Sem. De ble nettopp 1622 innstevnet til biskopen i Oslo fordi de ikke hadde gått til alters på luthersk vis. De var grandnevøer av pater Laurentius Nicolai Norvegus, også kalt Klosterlasse, og tilhørte en krets av gammeltroende som var villige til å trosse de kirkelige myndigheter.
Sthen giftet seg etter at han kom tilbake til Norge, og hans kone, Anna Hård, brakte ham i familieforbindelse med kretsen omkring de avslørte katolske prestene. Hennes grandtantes sønn, Finn Sigurdssøn, var gift med en søster av brødrene Christoffer og Jacob Hjort, og hennes tremenning var gift med dr. Peder Alfssøn. Sthen hadde selv forbindelse med Finn Sigurdssøn, men er neppe den Laurits som Finn 1600 håpet kunne hjelpe ham med økonomisk støtte fra jesuittene. Finn Sigurdssøn var senere innblandet i oppgjøret med Sthen.
Det er tydelig at Sthen var påvirket av det hemmelige katolske miljøet. Biskop Niels Glostrup fant det 1627 nødvendig å gi ham en streng formaning fordi han skulle ha uttrykt katolske sympatier overfor enkelte av sognebarna. Sthen nektet for dette, og det fantes ikke avgjørende beviser mot ham. Imidlertid var myndighetene redde for katolsk smitte, og Sthen ble gjenstand for etterforskning. Hans bibliotek ble gjennomgått, og det ble funnet en håndskrevet katolsk bønnebok og dessuten andre bøker som ble karakterisert som papistiske. Han måtte deretter møte for domkapitlet og stattholderen.
Sthen ble under saken satt i husarrest på Akershus. Vitnemålene mot ham var sterke. Et hovedvitne var lensherren i Tune, Anders Friis til Hungstrup, som fortalte at Stehn hadde forsøkt å påvirke hans datter i papistisk retning. Dette synes å vise at hemmelige katolikker kan ha forsøkt å påvirke adelens kvinner. Ellers ble det avgitt vitnemål om at Sthen både i edru og påvirket tilstand skulle ha sagt at han var papist, og at han hadde sagt mindre pene ting om Luther og om den fremste danske teologen i samtiden, professor Hans Resen. Dessuten hadde han fordømt biskop Senning, som hadde ledet oppgjøret med de hemmelige katolske prestene i Skien 1613. Sthen hadde snakket pent om pater Laurentius Nicolai, og han hadde gitt uttrykk for at bilder kunne hjelpe allmuen til å forstå kristendommen bedre enn katekismeundervisning. Han hadde også sagt at helgener skulle tilbes og dessuten gitt uttrykk for at keiseren hadde rett til å ta igjen med sverd det som paven var fratatt med vold. Dette var en sterk uttalelse under Trettiårskrigen. Han hadde også sagt at mange var av samme tro som ham, og han hadde delt ut skrifter av jesuitten Bellarmin.
Sthens egen forklaring er bare delvis bevart, men han hevdet at bøkene som ble funnet hos ham, til dels tilhørte lensherren Gunde Langes hustru, fru Anne Rud, og dels Sem kirke. Noen tilhørte også hans søstersønn, Hans Mortenssøn Rygh. Blant dommerne i domkapitlet var den mulige kryptokatolikken dr. Peder Alfssøn. Sthen ble ikke straffet, og han vendte tilbake til sitt presteembete.
Imidlertid kom hans søstersønn, Hans Mortenssøn Rygh, i 1630-årene til Sem og tok opphold på prestegården hos onkelen. Det er senere blitt klargjort at Rygh var katolsk prest og gav kirkens sakramenter til en rekke familier som hadde holdt fast ved sin katolske tro. Kanskje er det nære samrøret med søstersønnen grunnen til at Sthen 1643 ble fradømt sitt prestekall. Ellers mangler det kilder som kan belyse denne saken.
Siste gang man hører om Lauritz Halvardssøn Sthen er 1644, da han lå i strid med sin etterfølger om et økonomisk oppgjør.