Kristiane Frisak var foregangskvinne og en sentral aktør i arbeidet for å redde og bevare den gamle nasjonale folkekunst og husflid på slutten av 1800-tallet. Hun arbeidet med undervisning og utvikling av vev og billedvev og gjennomførte også flere innsamlinger av oppskrifter til plantefarging.
Kristiane Frisak vokste opp i en familie med seks barn. Kristianes bror Henrik ble senere høyesterettsassessor og borgermester i Ålesund. Kristiane bodde mesteparten av livet sammen med søsteren Magdalene, som var folkeskolelærer. Kristiane Frisak arbeidet som lærer “i finere haandarbeide og væv” ved Den Kvinnelige Industriskolen i Kristiania 1881–87. Høsten 1888 startet hun den første vevskolen i sitt slag i Norge. Skolen var basert på statlig og kommunal støtte og fikk bevilgninger fra Stortinget. Skolen hadde friplass til én elev, og kunstveving var et eget fag.
Kunstindustrimuseet i Kristiania gav Frisak et stipend for å samle inn gamle oppskrifter til plantefarging. Den gamle teknikken var i ferd med å gå i glemmeboken. Arbeidet resulterte i en utstilling i Kunstindustrimuseet 1892. Frisak gjorde utprøvinger og eksperimenteringer ut fra de data hun hadde og gav ut Norsk farvebog. 100 Opskrifter til Farving med Plantefarver 1894. På bakgrunn av denne boken bevilget Stortinget henne 400 kroner, slik at hun kunne starte kurs i plantefarging. Hun gjorde flere reiser rundt om i Norge, og var en kortere periode i Balestrand i Sogn 1892–93, for å lære billedvev av Karoline Halvorsen.
Frisak arbeidet med innsamling av vevmønstre, fargeoppskrifter og tekniske metoder. Med utgangspunkt i en oppstadvev fra Sogn utviklet hun en ny vevstol. Hun innførte trøer og skjeslag og tok 1892 og 1897 ut patenter på disse forbedringene. 1902 ble hun syk og måtte legge ned vevskolen.
Kristiane Frisak var glødende opptatt av å vekke til live igjen den gamle kunstveving og alminnelig bruksveving. Hun ønsket sterkt å få vevingen inn i hjemmet igjen. Vevskolen ble en viktig faktor i dette arbeidet. Frisak hadde flere elever som kom til å bety mye for veving og tekstilutvikling i Norge, f.eks. Augusta Christensen. Men hun var særlig opptatt av brukskunsttekstiler, og innsamling av oppskrifter til plantefarging, gamle vevmønstre, tegninger og tekniske metoder, som hun så moderniserte. Hennes nye konstruksjon av den gamle oppstadveven vakte stor interesse og ble ved hjelp av en stortingsbevilgning på 500 kroner utstilt og holdt i gang på Bergensutstillingen 1898. Denne oppstadveven fikk stor utbredelse, små og store skoler i Norge og utlandet benyttet den, blant annet skoler i København, Finland og Storbritannia. Selv om også private vevere i Frankrike, Storbritannia, Amerika, Afrika, Tyskland og Sverige kjøpte denne vevstolen, tjente ikke Frisak selv så mye på det, for hun tok bare 50 % i provisjon.
Frisak laget også egne komposisjoner, men det er gjennom sitt arbeid med innsamling, fornying, modernisering og undervisning at hun har preget norsk vevkunst og husflid. Hun ønsket hele tiden å revidere fargeboken, men var på grunn av sykdom for svak til dette. I mye av arbeidet hun gjorde, hadde hun hjelp av søsteren Magdalene. Kristiane Frisak døde etter lengre tids sykdom i Kristiania 1906.