Kristian Ottosen var daglig leder for Studentsamskipnaden i Oslo 1950–79. Ved siden av et omfattende nybrottsarbeid innenfor studentvelferd ble han mye brukt som rådgiver og utvalgsleder/medlem i det offentlige. Han var formann for Videreutdanningskomiteen (“Ottosen-komiteen”) og mangeårig styreleder i NRK og Nationaltheatret. Som pensjonist gjorde han en stor innsats for å kaste lys over norske fangers skjebne under den annen verdenskrig.
Ottosen ble født i Solund i Ytre Sogn, men familien flyttet snart til Bergen, hvor Ottosen tok examen artium ved Tanks skole 1940. Allerede mai 1940 ble han engasjert i norsk-britisk etterretningsarbeid innenfor den såkalte Theta-gruppen i Bergen. Gruppen ble sprengt våren 1942. Et hardt “Nacht und Nebel”-fangenskap til krigens slutt fulgte. I to bøker har han beskrevet Theta-gruppen og fangeoppholdet.
Ottosen kom tilbake fra Tyskland med “de hvite bussene” våren 1945 og begynte å studere filologi. Som følge av krigsinnsatsen ble han av britiske myndigheter innbudt til å studere ved St. Andrews University i Skottland 1945–46. 1948 tok han cand.mag.-eksamen i Oslo og pedagogisk seminar året etter. Samtidig fikk han sitt første verv – som formann i Studentsamskipnadens styre ved det nye Universitetet i Bergen.
1950 ble Ottosen ansatt som daglig leder ved Studentsamskipnaden i Oslo, som hadde fått sin spede start 1939. Okkupasjonen og de vanskelige forholdene i årene etterpå stilte organisasjonen overfor store utfordringer. I nær kontakt med styreleder Erling Fjellbirkeland, og etter hvert også med lederen for Universitetsforlaget Tønnes Andenæs, utviste Ottosen oppfinnsomhet og improvisasjonstalent og fikk raskt opprettet en rekke høyst nødvendige spise- og overnattingssteder. Snart begynte også byggingen av studentboliger på Sogn og senere Kringsjå, og Statens Lånekasse og et akademisk forlag ble opprettet. Når Ottosens innsats gav resultater, skyldtes det også den tillit han nøt blant sine kontakter fra krigen, særlig innen Arbeiderpartiet, regjeringspartiet de første 20 år etter krigen. Viktige dører åpnet seg for Samskipnaden og pragmatiske løsninger ble funnet.
Ottosen ble trukket inn som rådgiver og utvalgsleder i en rekke saker knyttet til høyere utdanning. I 1960- og 1970-årene deltok han i hele 7 slike offentlige utvalg og var formann i fire. Han var medlem av Universitets- og høyskolekomiteen av 1960 og av komiteen for utbyggingen av Universitetet i Tromsø, og 1965–70 var han formann for Videreutdanningskomiteen. Den foreslo å opprette distriktshøyskoler, som skulle gi kortvarige, yrkesrettede og alternative studietilbud. Forslaget ble lansert midt under “studentrevolusjonen” i slutten av 1960-årene. Kritikken mot “Ottosen-komiteen” ble formidabel. Politikerne fulgte imidlertid komiteens innstilling, og de tre første distriktshøyskolene kom på plass allerede 1969. I boken Studentsamskipnad og studentpolitikk – et tilbakeblikk (2003) gir Ottosen interessante glimt fra denne tiden.
Ottosen har også hatt en rekke verv utenom universitets- og høyskolemiljøet; han var bl.a. formann i NRKs styre 1972–79, i Nationaltheatrets styre 1981–89 og generalsekretær for den svensk-danske regjeringskommisjon om kjernekraftverket Barsebäck 1983–84. Han var formann i Arbeiderpartiets eldreforum 1991–98.
Etter 1980 var Ottosen sterkt engasjert i skjebnen til de norske fangene i tyske og japanske fengsler og konsentrasjonsleirer under den annen verdenskrig. Han skrev en rekke bøker, der han bl.a. fortalte om fangene i Sachsenhausen, i Ravensbrück og i Japan og om jødedeportasjonen fra Norge. Fra 1989 var han prosjektleder for Norsk fangeregister 1940–45. Et første resultat av prosjektet ble publisert i samarbeid med Riksarkivet til frigjøringsjubileet 1995. 2003 presenteres hele arbeidet, ca. 45 000 navn, i boken Nordmenn i fangenskap 1940–45.
De oppgaver som Ottosen stod overfor, var ofte vanskelige. Å lede studentenes velferdsorganisasjon med studenter og studentting som oppdragsgivere er ingen lett oppgave. Møtet med “studentrevolusjonen” var heller ingen enkel sak. Ottosen viste imidlertid stor fasthet og evne til å stå oppreist i motvind. Hans ro og sjeldne evner som forhandler og problemløser betydde mye i denne sammenheng. Hans komitéferdigheter var også store og resulterte som regel i enstemmige innstillinger.
Kristian Ottosen mottok en rekke utmerkelser. Han ble kommandør av den islandske Falkeorden 1985 og av St. Olavs Orden 1994. Studentsamskipnaden opprettet 1991 “Kr. Ottosens Fond”, og han mottok priser for bl.a. sakprosa og vern om menneskerettighetene. For sitt arbeid med å hjelpe sine medfanger i konsentrasjonsleirene i Tyskland fikk han 1987 en fjelltopp i Antarktis – Ottosenknatten – oppkalt etter seg.