Faktaboks

Kjetil Bang-Hansen
Født
16. mai 1940, Oslo
Virke
Skuespiller, danser, sceneinstruktør og teatersjef
Familie
Foreldre: Forfatter Odd Bang-Hansen (1908–84) og lege Elise (“Liss”) Aas (1907–). Gift 1967 med danser og koreograf Inger Johanne Rütter (3.8.1941–), datter av tekstilarbeider Henry Andreas Rütter Nilsen og revisor Sigrid Krogh Albertsen. Bror av Pål Bang-Hansen (1937–).

Kjetil Bang-Hansen er en av de sentrale regissører og teaterledere i Norge ved slutten av 1900-tallet. Hans innsats spenner over et vidt felt, fra instruksjon og teaterledelse ved region- og landsdelsteatre over pedagogisk og administrativt arbeid ved Statens teaterskole til sjefsfunksjonen ved Nationaltheatret og Oslo Nye Teater og aktivt engasjement i den offentlige teaterdebatt.

Etter examen artium 1959 gikk han på Statens teaterskole 1959–62. Deretter fulgte studier ved Universitetet i Oslo og ved teatre i London og Stockholm. Han var ansatt som danser ved Edderkoppen i Oslo 1962–63 og skuespiller ved Oslo Nye Teater 1963–66.

I 1960-årene skjedde det en sterk utvidelse av aktiviteten ved de store teaterinstitusjonene i Norge, og nye arbeidsmuligheter kom med Fjernsynsteatret, samtidig som aktiviteten ved de private teatrene som Edderkoppen og Chat Noir fortsatt var høy. Kjetil Bang-Hansen tilhørte den lykkelige generasjonen i norsk teater som kunne utnytte disse nye mulighetene og raskt fikk store og utfordrende oppgaver.

1967–71 var han ansatt på Trøndelag Teater, der han 1967 fikk sin første oppgave som sceneinstruktør med To på vippen av William Gibson. Samme år satte han også opp to enaktere, Harold Pinters Kjøkkenheisen og Eugene Ionescos Den skallete sangerinnen. Deretter fulgte flere store oppsetninger som Shakespeares Romeo og Julie, Ibsens Gjengangere (begge 1968), En folkefiende (1969) og Brand (1971). Oppsetningen av En folkefiende ble dokumentert i boken Når det kommer til stykket (1972), der Bang-Hansen var en av medforfatterne.

I 1970-årene ble arbeidsmulighetene i norsk teater ytterligere utvidet med de nye regionteatrene. Kjetil Bang-Hansen var en av initiativtakerne bak gruppen som 1972 startet det andre i rekken av regionteatrene, Teatret Vårt, i Møre og Romsdal. Teatret Vårt ble et vellykket møte mellom en etablert generasjon skuespillere (Per Gjersøe, Rønnaug Alten og Grete Nordrå), de som var ferd med å etablere seg (Kjetil Bang-Hansen og Ola B. Johannessen) og de helt nye, som Knut Walle. Ved Teatret Vårt satte Bang-Hansen opp Tvillingene av Shakespeare (1972), Ordet av Kaj Munk (1973) og en av de mest vellykkede oppsetningene i hans karriere, en ren og klar tolkning av Ibsens Kongsemnerne (1974).

Etter den korte perioden ved Teatret Vårt var han rektor ved Statens teaterskole 1973–76 og deretter teatersjef ved Rogaland Teater 1976–82, ved Den Nationale Scene 1982–86, ved Nationaltheatret 1986–87 og ved Oslo Nye Teater 1998–2001.

Bang-Hansens vei fra regionteatret i Møre og Romsdal til landsdelsscenene i Stavanger og Bergen og videre til Nationaltheatret i Oslo var en vei mot mer og mer sentrale posisjoner i norsk teater. Samtidig var dette en vei mot stadig større økonomiske problemer og mer og mer begrenset kunstnerisk handlefrihet. Hans periode ved Rogaland Teater ble både en kunstnerisk og økonomisk suksess. Ved Den Nationale Scene hadde han flere kunstneriske suksesser, men møtte også etter hvert økende økonomiske problemer. Hans periode ved Nationaltheatret ble kort og hans avgang dramatisk på grunn av økonomiske problemer.

Oppsetningen av Peer Gynt på Rogaland Teater ble vist under BITEF-festivalen i Beograd og gav Bang-Hansen et internasjonalt gjennombrudd. Hans senere oppsetninger i Stavanger og Bergen var i repertoarvalg og registil i stor grad påvirket av samtidige oppsetninger i Europa, som Tolstojs Historien om en hest og Brechts Coriolanus i Stavanger, og i Bergen Raskolnikov etter Dostojevskij (1982), Mastrosimones Nanawatai, Lessings Nathan den vise (1984) og Kongehuset Teben etter Sofokles (1985).

Repertoarvalget og regiløsningene i hans første oppsetninger på Nationaltheatret var langt mer selvstendige og dristige. Åpningsforestillingen var Kolbes reise etter Åge Rønnings roman, der han i stor grad utnyttet de mulighetene teatrets nyoppbygde scene kunne tilby. Uttrykket var enklere og mer stilisert i oppsetningen av Hamsuns sjeldent spilte drama Livet i vold (1987). De økonomiske overskridelsene ved oppsetningen Den glade enke fikk ham til å trekke seg som teatersjef ved Nationaltheatret i slutten av 1987.

Etter dette hadde han bl.a. viktige oppgaver ved Det Norske Teatret med en ny oppsetning av Kongsemnerne (1989) og den enestående suksessen Evangeliet etter Markus (1995), med Svein Tindberg i den eneste rollen som fortelleren. Her virkeliggjorde Bang-Hansen i bokstavelig forstand sitt program om å formidle troen i teatret. I stor grad viste han her de uttrykksmulighetene som ligger i det lille og enkle formatet og for oppsetninger som produseres og vises utenom de store institusjonene.

Bang-Hansen ble fast ansatt instruktør ved Nationaltheatret 1994, og satte bl.a. opp Maria Q av Cecilie Løveid. Fra 1997 har han vært teatersjef ved Oslo Nye Teater, der han har hatt stor suksess med oppsetningen av sin egen dramatisering av Göran Tunströms Juleoratoriet (1998).

Kjetil Bang-Hansen har utvilsomt gjort sin viktigste innsats i teatret som regissør og leder. Ut over sine oppsetninger i Norge har han vært gjesteinstruktør i Frankrike, Polen og USA. Han har også spilt mindre roller i filmer av Arne Skouen og broren Pål Bang-Hansen. Av disse viste han med enkle midler en ironisk og distansert utlevering av rollefiguren i Kanarifuglen (1973).

Kjetil Bang-Hansen har vært en aktiv og engasjert deltaker i mange teaterdebatter og har utgitt boken Trommer og sang (1987). Han har hatt stor betydning for utviklingen av teatersynet hos en ledende kritiker som Carl Henrik Grøndahl i Aftenposten; Grøndahls bok Teater mot teater (1985) er i stor grad preget av Bang-Hansens teatersyn. Han har også preget og vært med på å åpne mulighetene for en ny generasjon i norsk teater, først og fremst Tom Remlov, men også Bentein Baardson.

Bang-Hansen fikk Kritikerprisen 1999/2000 og Heddaprisen 2003.

Verker

  • Når det kommer til stykket. “En folkefiende” på Trøndelag teater (sm.m. E. Pierstorff og Ö. Wiklund), 1972
  • Det Lille teater. Rogaland teater 30 år, Stavanger 1977
  • Ludvig Holberg. En bergenser uten grenser (sm.m. K. Broch, B. Erbe og A. S. Svendsen), Bergen 1984
  • Trommer og sang. En samling teaterartikler gjennom tyve år, 1987
  • Rapport fra det tause teater (sm.m. C. H. Grøndahl og T. Remlov), Dyade nr. 3/1988

Kilder og litteratur

  • Biografi i TFL, 1991
  • HEH 1994