Karl Vold var professor i Det gamle testamente ved Menighetsfakultetet (MF). Han er særlig kjent for sitt arbeid som leder av Norges kirkelige Landslag, og han var en meget produktiv forfatter og publisist i mellomkrigstiden.
Vold var bondesønn, men bestemte seg tidlig for å studere teologi. Han drog til Kristiania som 17-åring for å studere ved den private latinskolen Hauges Minde. Etter examen artium 1895 begynte han på teologien og ble cand.theol. etter fire år, hvorav to år ble tilbrakt som huslærer hos sognepresten i Nord-Odal. Han giftet seg med husets datter og fikk 1900 sin første stilling som lærer ved en pikeskole i Fredrikstad.
Vold ønsket å bli prest, men hadde samtidig interesse for videre studier i religionshistorie. 1904 utgav han to større arbeider, om henholdsvis naturdyrkelse og astraldyrkelse i de gammelsemittiske religioner. Han fikk flere stipend og tilbrakte årene frem til 1908 ved utenlandske universiteter. Ved hjemkomsten leverte han et større arbeid til bedømmelse for den teologiske doktorgrad ved universitetet i Kristiania. Professor Simon Michelet hadde lest større deler av avhandlingen og støttet ham. Bedømmelseskomiteen, som bestod av Michelet, Wilhelm Schenke og W. Brede Kristensen, underkjente likevel avhandlingen. Vold opplevde seg urettferdig behandlet, men 1915 leverte han inn et nytt arbeid til bedømmelse. Michelet og Kristensen ble igjen satt i komiteen, og nok en gang ble avhandlingen underkjent.
Det er vanskelig i ettertid å vurdere avgjørelsen, da sakens dokumenter er borte, men Kristensen synes å ha vært komiteens sterke mann. Først i etterkant har de fakultetspolitiske interesser spilt inn. Etter at den liberale teologi var blitt dominerende ved Det teologiske fakultet, opplevde den såkalte “positive teologi” å bli stemplet som uvitenskapelig.
Vold hadde vært sogneprest i Varteig siden 1915, men 1916 overtok han stillingen som lærer i Det gamle testamente ved Menighetsfakultetet. Debatten om MFs eksistensberettigelse falt sammen med striden om Volds kompetanse, og den ble hard og personlig. Vold var en dyktig foreleser og folketaler, flittig publisist og en god administrator, noe han viste som fakultetets dekanus 1926–38. Han ble flere ganger nominert til biskop, men fakultetet la press på ham for å bli i sin lærergjerning. Han la ned et stort engasjement i Norges kirkelige Landslag, hvor han var formann fra starten 1921 til 1932 og igjen 1941–45, og i Kristelig Ugeblad, som han redigerte 1922–32. Landslaget arbeidet for en fri folkekirke på nasjonal grunn.
1934 gikk Vold, som den første geistlige i Norge, kritisk ut mot Hitler og den nazistiske ideologi (Moderne religionsdannelser og religionssurrogater). Det opplevdes derfor urettferdig da han under krigen ble utsatt for rykter om manglende nasjonal holdning. Vold hadde 1937 støttet bispeutnevnelsen av Eivind Berggrav, og som følge av dette var han blitt møtt med kritikk og utestenging fra sin kollega Ole Hallesby. Høsten 1940 samlet de ulike kristne grupperinger seg i Kristent Samråd, men Vold kunne ikke forstå hvordan Hallesby nå kunne rekke Berggrav hånden. Vold advarte offentlig mot Samrådet og ble deretter stående utenfor kirkekampen. Han kunne lite stille opp mot de to sterke i norsk kristenliv.
Kampen for oppreisning etter krigen, som også ble en kamp mot Hallesby, formørket de siste år av Volds liv. Han døde 1948, og hans danskfødte annen hustru førte båren til København.