Kåre Fasting var en allsidig og produktiv journalist og forfatter, og han vitaliserte sine romanhandlinger med den samme andpustne uvørenhet og saklige nøkternhet som kjennetegnet hans avisreportasjer.
Fasting var født på Ljan ved Kristiania, men vokste opp i Bergen, der faren var stasjonsmester. Sin energiske legning la han for dagen allerede som 16-åring. I sommerferien i Kristiania solgte han blomster for sin gartneronkel på Stortorget om morgenen, styrte Bergens Tidendes korrespondentredaksjon på dagtid og var garderobevakt i en restaurant om kvelden.
1935, det året Fasting debuterte med Havet ga, ble han fast ansatt i Bergens Tidende etter en kort tid i Dagbladet. Samtidig ble hans eneste sceniske arbeid, revyforestillingen Opp med vindøge!, satt opp på Den Nationale Scene. Som journalist, anmelder og samfunnskritiker hadde han da for lengst fått et navn, likesom radiolyttere i Bergen kjente ham som Barnetimens “onkel Kåre”.
Som reporter i Bergen ble Fasting kjent for det som senere skulle bli kalt oppsøkende journalistikk. Hans frimodige opptreden uten age for autoritetene var en kilde til både glede og forargelse, og brakte ham under den annen verdenskrig i opposisjon til de tyske myndigheter og inn i illegalt arbeid. 1944 måtte han dra i landflyktighet til Storbritannia. I sitt eksil ble han medarbeider ved amerikanske radiosendinger. Etter krigen var han redaktør for avisen Nidaros i Trondheim frem til 1950, deretter arbeidet han som frilansskribent.
Fastings mangfoldige skriveglede og profesjonelle orienteringssans kom til å gi ham kyndighet og viten om den omfattende og gjennomgripende samfunnsutvikling Norge undergikk i midten av 1900-tallet, ikke minst innenfor næringslivet.
I all sin skribentgjerning dokumenterte Fasting grundig kjennskap til emnene han håndterte. En barsk tone og en frisk snert gav klangbunn i de ofte røffe miljøskildringene, som fra da han var med som lottkar under sildefisket og fikk kjenne blodslitet før fisket ble mekanisert. Hans utilslørte portretter fra en kynisk mannskultur gav nytt og spennende stoff om kystfolkets overlevelseskår. Med den samme dype innsikt paret med varm forståelse skrev han også om de stillferdige sider av folkelivet på Vestlandet, som i romanen Jakob og sønnene hans.
Med førstehånds innsyn i maktspillet innenfor de høyere sjikt av næringslivet kunne Fasting i sine bøker redegjøre for intrikate handlingsforløp, og både hans skjønnlitterære verker og hans dokumentarbøker vant en stor leserkrets. Sansen for håndfast virkelighet førte til at han ble etterspurt som biograf og som bedriftshistoriker, ved siden av de artiklene han bidrog med i større kulturhistoriske utgaver.
De fleste av sine romaner skrev han over et tidsrom på 15 år, frem til 1950; den siste, De fire første basuner, kom 1962. Halvdokumentarisk var Skip uten ror, om den spanske skuten som forliste utenfor Røst 1431.
Fasting skrev en rekke dokumentarbøker, hvor han behandlet emner som lofotfisket, feitsild- og vintersildsagaene, Musikselskabet “Harmonien”, Bergens Tidende, skuespillerforbundet (Så vidunderlig det er), norsk luftfart og diverse bedriftshistorier. Han skrev også en biografi om den norske utenriksminister under den første verdenskrig, Nils Claus Ihlen.