Faktaboks

Jonas Collett
Født
25. mars 1772, godset Rønnebæksholm i Næstved, Danmark
Død
3. januar 1851, Christiania
Virke
Statsråd
Familie
Foreldre: Kammerråd Johan Collett (1734–1806) og Else Elisabeth Ramus Jensen (1746–88). Gift 15.10.1797 med Maren Christine (Tina) Collett (25.5.1777–6.11.1860), datter av godseier Peter Collett (1740–86) og Johanne Henriche Ancher (1750–1812). Bror av Peter Collett (1767–1823; se NBL1, bd. 3) og Johan Collett (1775–1827); farfar til Frederik Jonas Lucian Bothfield Collett (1839–1914).
Jonas Collett
Jonas Collett
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Trass i en vanskelig posisjon som ansvarlig for statens finanser under 1820-årenes nedgang var Jonas Collett en av de statsråder som til slutt maktet å bli populær i brede lag. Som embetsmann av den gamle skole hadde han ry som handlekraftig, ja egenmektig. Men handlekraften sprang også ut av et dypt og ekte engasjement for nasjonens interesser.

Han var født sør på Sjælland, på godset Rønnebæksholm som faren drev fra 1764. Da faren solgte godset 1777, flyttet familien til København, hvor sønnen fikk sin utdannelse ved universitetet. Han ble cand.jur. 1793, men som sin bror Johan søkte han embetskarriere i Norge, hvor familien hadde sine røtter. 1795 ble han utnevnt til fogd for Numedal og Sandsvær og begynte sin embetsgjerning på Kongsberg året etter. Som medlem av Overbergamtet måtte han hanskes med sølvverkets tilbakegang og nedleggelsen av driften 1805, da ren armod truet dem som mistet sitt utkomme. Som anerkjennelse for sitt oppofrende arbeid for de nødstilte fikk Collett tittel av kammerråd 1808 og ble 1809 ridder av Dannebrog ordenen.

Etter grev Wedels anbefaling ble han utnevnt til amtmann for Buskerud da greven selv trakk seg tilbake 1813, og han var blant de innbudte til notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814. Christian Frederik tok ham med i det nye regjeringsrådet, hvor han fikk bestyre departementet for det indre, fra 18. mai som statsråd. Sammen med Niels Aall forhandlet han med de svenske utsendinger i Moss 13.–14. august, og var medansvarlig for den vedtatte konvensjon som gav den nye union et konstitusjonelt grunnlag fra norsk side. Han satt i interimsregjeringen fra 19. august og beholdt stillingen som statsråd under det nye regime, ledet Indredepartementet til 1819, hadde så Marinedepartementet til 1820 og var statsråd ved avdelingen i Stockholm 1820–21. Fra 1822 overtok han bestyrelsen av Finansdepartementet, og i nesten 15 år stod han i spissen for dette statens viktigste departement. I den stattholderfrie perioden 1829–36 var han den norske regjerings både formelle og reelle leder. Sammen med sin store familie residerte han på landstedet Berg i Aker eller i sin gård i Kongens gate 15, som en stund ble selve senteret for Christianias finere selskapsliv.

Collett ønsket initiativrike departementer trass i Stortingets sparekniv og overoppsyn, og dette standpunkt førte ham ut i politisk stormvær. 1825 sørget han for at noe av statskassens overskudd ble brukt til å kontrahere to postdampskip til bruk mellom Østlandet og Vestlandet og mellom Norge og utlandet. Disse første norske dampskipene fikk navnene Constitutionen og Prins Carl, og ble uhyre populære blant befolkningen, men ikke fullt så populære blant dens valgte representanter. Innkjøpet hadde skjedd uten samtykke fra Stortinget, og 1. august 1827 vedtok et stort flertall i Odelstinget å sette Collett under tiltale for dette forholdet. Videre ble han tiltalt for grunnlovsstridig bruk av provisoriske anordninger og for å ha overprøvd stortingsvedtak om pensjoner og gasjelister ved å sende dem til kongen for approbasjon. Bakgrunnen var en kompetansestrid, der Stortinget ønsket å få definert grensene for den utøvende og den bevilgende makt, snarere enn uvilje mot Collett selv. En opprørt Karl Johan ville øve press mot riksretten, og krisen gled først over etter at dommen falt 29. oktober. Her ble anklagen om postdampskipene avvist som for tidlig fremmet – statsregnskapene var ennå ikke revidert og kunne derfor ikke påankes. På de øvrige punkter ble Collett frikjent.

Collett viste nok en gang sin handlekraft da han 1832 nektet å etterkomme Stortingets beslutning om å selge sølvverket i Kongsberg. Takket være de nye sølvfunnene er dette blitt stående som en klok beslutning som sikret mange års drift. Han spilte også en betydelig rolle i forarbeidet til den nye kommunallovgivning og foreslo ordningen med amtsformannskaper. Imidlertid stilte han seg lojalt bak kongens sanksjonsnekting av stortingsvedtaket i saken 1833 og arbeidet isteden for et kompromiss. Da et forslag om å supplere formannskapene med bredere representantskaper fikk tilslutning, kunne de nye lovene omsider vedtas av Stortinget høsten 1836 og sanksjoneres 1837.

Men også nå opplevde Collett motbør som statsråd. Bladet Statsborgeren brakte 12. januar 1834 et smedevers mot ham der det het: “Hvad Nytte har vel C-let gjort / for Staten i det Hele?”, het det, “Mon andet Ædelt, Godt og Stort / end egen Kage mælet”. Regjeringen svarte med injuriesak samt en kongelig befaling om opphør av bladets portorabatt, noe som vakte forbitrelse i opposisjonen. Utvilsomt var dette et anslag mot ytringsfriheten. Saken endte i en tragikomedie som kanskje kunne ha vært unngått om Collett hadde vært en mer smidig natur. Gamle Jens Johan Vangensteen tok på seg ansvaret for nidversene, trolig i den hensikt å få testet ytringsfrihetens grenser. Bytinget dømte ham til tukthusstraff, men stiftsoverretten avklarte så at den virkelige forfatter var en helt annen, løytnant Jens Henrik von Hadeln. Vangensteen ble frifunnet våren 1837, men var da allerede avgått ved døden.

Collett var lenge en sikker støtte for kongemaktens konstitusjonelle prerogativer. I årevis leverte han skriftlige rapporter til Karl Johan om politisk turbulens i Norge, som da kongen ville vite hva som foregikk ved avdukingen av Krohgstøtten 17. mai 1833. I klar kontrast til denne politiske etterretning ble hans siste viktige embetshandling stående som den reneste nasjonale romanse. Overraskende viste han seg å være mer trofast mot grunnlovens ånd enn mot sin konge. Om kvelden onsdag 6. juli 1836 kom en kongelig kurer fra Stockholm med ordre om at Collett som regjeringens leder skulle oppløse Stortinget påfølgende fredag middag, trass i at forhandlingene ennå pågikk og budsjettet ikke var klart. Samme kveld informerte Collett stortingspresident Sørenssen og lederen for budsjettkomiteen Johan Rye. Mange fryktet et kongelig kupp. “Hele Byen er skrækslagen,” skrev Morgenbladet. Men galgenfristen ble effektivt utnyttet. Ved 10-tiden fredag 8. juli fikk Stortinget overlevert protokollen som beviste at statsminister Severin Løvenskiold hadde unnlatt å protestere mot oppløsningen. Alt ved 11-tiden hadde odelstinget vedtatt å stille ham for riksrett, før Collett innfant seg kl. 12 og leste reskriptet om oppløsning.

Varselet til Stortinget skyldtes etter alt å dømme Colletts ønske om å få vedtatt et budsjett, og det var neppe i hans tanker at det hele skulle ende med riksrett mot en statsrådskollega. Uansett hadde de liberale nå fått en ny helt. Karl Johan var forbitret, og utnevnelsen av grev Wedel til stattholder 19. september 1836 innebar slutten på Colletts regjeringstid. Han ble pålagt å ta avskjed og fikk dette innvilget 10. november. Denne bryske avskjedigelse medførte hilsningsadresser som rørte Collett dypt. “Og Hejren gaar der stolt og stor / med spraglet Slange i sit Neb. / Og i den tyste Vildhed boer / en Aand man ei begreb,” skrev Henrik Wergeland i Statsborgeren. I erkjentlighet bevilget Stortinget Collett full statsrådspensjon under sesjonen 1839. Gammel miskjennelse var blitt til triumf, og Wergeland kalte ham en sann statsmann også målt med internasjonale mål. Sine siste rolige år levde Collett som en eldre patriark med sin familie i Christiania og på Berg.

Jonas Collett må betraktes som den moderne norske statsforvaltnings første betydelige arkitekt. Hans aktive ministerpolitikk pekte frem mot de kommende tiår.

Verker

  • To brev offentliggjort av Thorvald Boech, 1870
  • brev og rapporter fra og til Karl Johan i RA og i Bernadotteska familjearkivet, Stockholm

Kilder og litteratur

  • H. Wergeland: “Norge til afskediget Statsraad Collett” og “Statsborgeren til Collett”, i Statsborgeren,24.11.1836
  • d.s.: “Jonas Collett. Statsraad”, i Portrætter af mærkelige Nordmænd,bd. 1, 1843, s. 67–74
  • Th. Boech: Statsraad Jonas Collett,1870
  • J. Vogt: Statsraad Collett og hans Samtid,1903
  • W. S. Munthe: “Statsborgeren” og Peder Soelvold,1907
  • C. W. Schnitler: Slegten fra 1814,1911
  • A. Collett: Familien Collett og Christianialiv,1915
  • H. Koht: biografi i NBL1,bd. 3, 1926
  • P. J. Collett: Studenteraar,1934
  • A. Bergsgård: Året 1814. I Grunnlova. II Unionen,1945
  • S. Steen: Konge og storting,1962

Portretter m.m.

  • Portrett av ukjent kunstner, 1830–årene?; Finansdepartementet, gjengitt i C. W. Schnitler: Slegten fra 1814
  • Portrett (stikk?) fra ca. 1813; gjengitt i A. Bergsgård: Året 1814. II Unionen,s. 95
  • Portrett av J. Görbitz, ca. 1837/40; gjengitt i A. Collett: Familien Collett, s. 247
  • Portrett av J. Munch, 1816; i CNH, bd. 9, s. 326
  • Litografi etter J. Görbitz' maleri; i CNH, bd. 10, s. 78