Gjennom 20 år med store kirkelige omstillinger var John Willem Gran katolsk biskop i Oslo. Før hadde han vært opera- og filmkunstner, offiser og kontemplativ munk – en høyst uvanlig bakgrunn for en biskop.
Gran vokste opp i et kirkefremmed shippingmiljø i Bergen. Etter skolegang der og i Lillehammer og Oslo brøt han av for å studere operaregi ved Darlington Hall i Storbritannia (1936). Musikk- og operastudiene ble videreført i München 1937–38 og Roma fra 1940. Da krigen brøt ut, ble han “låst fast” der, helt til de alliertes erobring av Roma 1944. Han tjenestegjorde en tid for dem, sluttet seg så til de norske styrker i Storbritannia, ble opplært i etterretningstjeneste og tilknyttet Forsvarets Overkommando i London. Etter frigjøringen ble han sendt til Tromsø og var deretter liaisonoffiser på Akershus festning ut året 1945.
Gran var kommet i tvil om opera hadde en fremtid og satset nå på film (1946–48), bl.a. som regiassistent på Titus Vibe-Müllers Kampen om tungtvannet (1947). 1949 tok han examen artium som privatist.
Men det viktigste som hadde skjedd ham i ungdomstiden, var en plutselig religiøs oppvåkning. Den erklærte ateisten ble omvendt og lot seg oppta i den katolske kirke ved en seremoni i Peterskirken 1941. Under filmarbeidet etter krigen “kom et stort alvor over meg”, som han selv beskriver det: Motvillig innså han at hans livskall var å bli prest og gå i kloster. I november 1949 trådte han inn i den strenge cistercienserordenens abbedi på Caldey Island, i havgapet utenfor Wales. Her fikk han varierte særoppdrag som mekaniker, organist og foreleser, og 1957 ble han presteviet i klosterkirken der.
Gran fortsatte sine teologiske studier i Roma 1959–60 og tok sin licentiat-grad (dr.theol.) der 1960 på en avhandling om The Western Text of the New Testament. Samme år ble han utpekt som ordenens økonomiske administrator ved dens hovedsete i Roma, en stilling han hadde til 1963. Under oppholdet i Roma opplevde han begynnelsen av 2. Vatikankonsil, som utløste store kirkelige reformer.
I desember 1962 ble Gran – til sin bestyrtelse – utnevnt av pave Johannes 23 til hjelpebiskop av Oslo. Han følte seg uskikket og tryglet om å få slippe, men hans foresatte skjønte bedre. Mars 1963 ble han bispeviet i Oslo, og han overtok ansvaret for bispedømmet etter Jacob Mangers desember 1964.
Dermed ble Gran også deltaker i Vatikankonsilet i dets avgjørende fase 1963–65. Hans uredde forsvar for religionsfrihet og økumenisk arbeid gjorde ham til medlem av nøkkelorganet Sekretariatet for kristen enhet (1963–70) og av Sekretariatet for ikke-troende (1965–78). Internasjonale oppdrag fikk han også gjennom sine verv i Nordisk Katolsk bispekonferanse (formann 1978–86).
På Oslo bispestol viste Gran store evner som driftig organisator og sindig forsoner, under den krevende reformprosessen konsilet hadde utløst. Han fikk oversatt liturgien og de viktigste konsildokumentene til norsk, innførte nye samarbeidsorganer, fikk reist eller modernisert en rekke kirker og aktiviserte lekmanns- og ungdomsarbeidet (bl.a. konferansesenteret Mariaholm, innviet 1969).
Antallet katolikker i bispedømmet – ca. 7000 i 1963 – ble nær fordoblet under Grans tid som biskop. Blant disse var det store grupper flyktninger fra bl.a. Vietnam og Chile og innvandrere fra Sentral-Europa og Filippinene. Med sin balanserte og lydhøre holdning vant han tillit i alle kretser, og bidrog dermed til å avverge kriser som denne tiden medførte blant katolikker i andre land, bl.a. etter pave Paul 6s encyklika om fødselskontroll, Humanae vitae (1968). Grans kunstneriske erfaring og internasjonale utsyn satte også preg på hans uvanlige profil som norsk kirkeleder.
Høsten 1983 fratrådte John Willem Gran etter eget ønske som biskop, men fortsatte arbeidet for bispekonferansen og med mange andre oppdrag, bl.a. som hovedredaktør for historieverket Den katolske kirke i Norge (1993). I to memoarbøker har han gitt en fengslende beretning om sitt eget skifterike livsløp, inntil han ble biskop. Som pensjonist bodde han store deler av året på Korsika.
John Willem Gran ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1984.