Faktaboks

Johannes Bøe
Johannes Johs. Bøe
Født
17. januar 1891, Ringsaker, Hedmark
Død
1. februar 1971, Lillehammer, Oppland
Virke
Arkeolog
Familie
Foreldre: Bonde John O. Bøe (1851–1910) og Marie Nilsdatter Bjerke (1859–1953). Gift 3.7.1920 med Dagny Godager (20.9.1896–1982), datter av kjøpmann Adolf Godager (1863–1922) og Johanne Alm (1861–1918). Far til Alf Bøe (1927–).

Johs. Bøe var professor i arkeologi i Bergen 1942–61. Hans verk var mangesidig og omfattende, men han var særlig opptatt av jernalderen og jernalderboplasser.

Bøe vokste opp på gården Ottersrud i Ringsaker, og han var stolt over sin bakgrunn fra bondemiljøet. Kjennskapet til bondeyrket og bondens mentalitet var bakgrunnen i mange av hans vitenskapelige arbeider, særlig i noen av de mindre. Etter examen artium 1910 studerte han ved universitetet i Kristiania og tok hovedfagseksamen der 1920. 1915 ble han lærer ved Hambros skole i Bergen, og 1916–21 var han lektor ved Bergens kommunale høiere skole. 1921 ble han amanuensis, senere konservator og underbestyrer ved Bergens Museums historisk-antikvariske avdeling. Fra 1942 var han museumsbestyrer og professor i nordisk arkeologi ved samme institusjon, fra 1946 Universitetet i Bergen, til han gikk av med pensjon 1961.

Bøes vitenskapelige produksjon er stor og mangesidig. Kronologisk spenner den fra den eldste steinalder i Finnmark til middelalderen i Bergen. Arbeidene omfatter både samlede undersøkelser av definerte materialgrupper og egne feltundersøkelser. Til den første gruppen hører hans hovedfagsoppgave Norske guldfund fra folkevandringstiden og doktoravhandlingen Jernalderens keramikk i Norge fra 1931, som innbrakte ham Nansenfondets belønning. Keramikkavhandlingen er en velordnet og grundig fremstilling av det samlede leirkarmaterialet fra eldre jernalder, der spørsmål om kronologi, geografiske varianter og teknikk er drøftet.

Bøe hadde en særlig interesse for fangst og fangstens betydning i forhistorisk tid. Selv undersøkte han viktige fangstplasser så vel ved fjordene som på fjellviddene på Vestlandet. I Skipshelleren på Straume i Nordhordland ble det funnet rester av flere dyrearter enn på noen annen jegerboplass fra forhistorisk tid i Norden. Et variert redskapsutstyr i bein og horn var også bevart. I Skipshelleren kan man følge endringene i kulturforholdene på ett og samme sted gjennom mer enn fire tusen år. I arbeidet Til høgfjellets forhistorie fra 1942 behandler Bøe fangstboplasser på Hardangervidda. Undersøkelsen fra Sumtangen ved Finsbergvatn har her en bred plass.

Også helleristningene lå ham på hjertet. Da det 1927 ble besluttet at de arkeologiske museene skulle samle seg om store felles prosjekter, deriblant studiet av helleristningene, fikk Bøe denne oppgaven i Bergen. 1932 kom avhandlingen Felszeichnungen im westlichen Norwegen om blant annet ristningslokaliteten Vingen i Bremanger. Som en direkte følge av boken fikk Bergens Museum kjennskap til en ny, stor ristningslokalitet, Ausevik i Flora. Her foretok Bøe 1934 en grundig undersøkelse, men fikk aldri publisert dette funnet.

Den store avhandlingen Le Finnmarkien er en bearbeidelse av Anders Nummedals årelange, viktige undersøkelser av steinalderboplasser i Finnmark som han med støtte av Instituttet for sammenlignende Kulturforskning satte i gang 1925 og fortsatte helt frem til den annen verdenskrig. Nummedal selv hadde i noen foreløpige avhandlinger fremlagt og drøftet en del av sine funn, Komsakulturen, som han kalte den. Funnene vakte internasjonal oppmerksomhet. Da den annen internasjonale arkeologkongress skulle holdes i Oslo 1936, var det ønskelig å få de undersøkte fangstplassene publisert i sin helhet. Bøes verk gir her en opprulling av det store problemkomplekset som disse funnene rommer. Slutningene var enkelte steder ganske dristige, og senere oppfatninger avviker til dels mye fra enkelte av Bøes tolkninger.

Bøe kom tidlig inn i fortidsvernet og det antikvariske arbeid. Han var i en årrekke styremedlem i Bergenske avdeling av Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring (formann 1926–32) og formann i Fortidsminneforeningens representantskap 1947–57. Etter at Bergens Museum 1946 ble Universitetet i Bergen, var han sitt fakultets første dekanus. Bøe spilte også en virksom rolle i den mellomfolkelige arkeologiske organisasjon, Union des Sciences préhistoriques et protohistoriques, der han var generalsekretær 1932–50, og som han reorganiserte etter krigen. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Selskapet til vitenskapenes fremme (preses 1941–42), æresdoktor ved universitetet i Glasgow og æresmedlem av flere utenlandske arkeologiske selskaper.

Bøes forfatterskap forteller om en betydelig arkeolog med vid kulturhistorisk horisont og en vel skolert form. De som arbeidet sammen med ham, kjente ham også som en meget temperamentsfull mann. I all sin ferd hadde han sine meninger. Han kunne iblant ikke bare virke dominerende, men også noe autoritær. På den annen side var han lydhør overfor faglige motargumenter.

Johs. Bøe ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1947, kommandør 1961, og var storridder av den islandske Falkeordenen. Da han ble pensjonist, flyttet han og hans hustru til Lillehammer, der han bodde frem til sin død 1971.

Verker

  • Norske gullfund (markfund) fra folkevandringstiden, 1920
  • Norsk gravguld fra ældre jernalder, Bergen 1926
  • Jernalderens keramikk i Norge, Bergen 1931
  • Felszeichnungen im westlichen Norwegen. Die zeichnungsgebiete in Vingen und Henøya, Bergen 1932
  • Boplassen i Skipshelleren på Straume i Nordhordland, Bergen 1934
  • Le Finnmarkien. Les origines de la civilisation dans l'extrême-nord de l'Europe (sm.m. A. Nummedal), 1936
  • Til høgfjellets forhistorie. Boplassen på Sumtangen ved Finsevatn på Hardangervidda, 1942
  • Håkonshallen 1261–1961, Bergen 1961

Kilder og litteratur

  • Johs. Bøes egne verker (se ovenfor)
  • Stud. 1910, 1960
  • HEH 1968
  • B. Hougen: “Johannes Bøe”, i Viking, bd. 35, 1971

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (knestørrelse) av Martin Kaalund-Jørgensen, 1946; p.e. (Danmark)
  • Maleri (knestørrelse) av Knut Glambek, 1952; Historisk museum, UiB