Faktaboks

Johan T. Ruud
Johan Tidemand Ruud
Født
27. juni 1903, Kragerø, Telemark
Død
27. januar 1970, Oslo
Virke
Marinbiolog og forskningspolitiker
Familie
Foreldre: Overlærer Johan Tidemand Ruud (1865–1933) og Gundine Karoline Terjesen (1867–1919). Gift 24.6.1931 med gymnastikklærer Helfrid Marie Helmer-Pedersen (27.7.1904–13.3.1999), datter av skipsfører Nils Helmer-Pedersen (1867–1927) og Marie Henrikke Norløff (1878–1921). Svoger til Bjørn Føyn (1898–1985); morbror til Anne-Sofie Strømnæs (1920–).

Johan T. Ruud var professor i marinbiologi og en ledende skikkelse i utbyggingen av landets universitets- og forskningssektor, kjent for faglig dyktighet og utstrakte samarbeidsevner. Hele hans innsats var fundert på grunntanken om at forskning skulle være til samfunnets nytte.

Ruud vokste opp i Kragerø, der den naturinteresserte faren var overlærer ved middelskolen. Overlæreren likte å ferdes ute og samlet planter med elever og familie. Botanisering sammen med fiske og seiling var noe av bakgrunnen for at Ruud etter en del overveielser valgte naturvitenskapen. Etter examen artium 1921, ett år til sjøs og som lærervikar, begynte han høsten 1922 på universitetet. En av hans fem søstre, Birgitte (gift Føyn) studerte allerede marin botanikk; hun hadde hørt at professoren i marinbiologi, Johan Hjort, trengte en assistent. Birgitte forespurte på vegne av broren. Slik gikk det til at Ruud kom til marin biologi og Universitetets Biologiske Laboratorium (senere Institutt for marinbiologi) under nestoren Hjort.

1924–36 arbeidet Ruud som vitenskapelig assistent ved det biologiske laboratoriet, og 1936–38 var han amanuensis. Fra 1938 bestyrte han Statens institutt for hvalforskning, som var samlokalisert med laboratoriet, og ved Hjorts avgang 1939 overtok han professoratet i marin biologi.

Ruud kom til en fagtradisjon som vektla studier av marine organismer i det miljøet de levde i, og der hovedtema var utforskingen av kommersielt interessante fiskeslag og marine dyr. Ruuds egen forskning falt i en tid da norske forskere videreutviklet Hjorts epokegjørende teori fra 1914 om de naturlige vekslingene i årsklasser av fiskebestandene. Hans vitenskapelige innsats dekket et bredt felt. Tyngdepunktet lå i dyreplankton, især kopepodene (hoppekreps), og spesielt frittsvømmende (planktoniske) arter, som utgjør næring for fisk og store bardehvaler. Magistergraden 1928 handlet om kopepodene utenfor Mørekysten og deres biologi, mens doktoravhandlingen 1932 gjaldt antarktisk krill (Euphasia superba).

I 1930-årene kom så undersøkelser av kommersielle hvalarter, deres biologi og modeller for å bestemme optimal beskatning. Ruud utarbeidet en metode for å avlese alder på hvalens barder; dette gjorde ham til en internasjonalt kjent hvalbiolog. Hans øvrige studier omfattet torsk og reke med tilhørende fiskerier og etter 1945 dessuten forurensning. Ruud utviste betydelige praktiske ferdigheter og evner til samarbeid når ekspedisjoner til polare farvann skulle planlegges og gjennomføres. Han deltok i nasjonale faglige enheter som Selfangstrådet fra 1953 og internasjonale organer i FN-regi som Intergovernmental Oceanographic Commission (IOC). Allerede fra 1928 var han faglig ekspert i Det internasjonale råd for havforskning (ICES), 1956 ble han norsk delegat og visepresident 1966–69.

Etter den annen verdenskrig tok Ruud et krafttak for utbyggingen av landets forskningssektor. Trolig medvirket hans samarbeids- og beslutningsevne til at han ble utnevnt til første formann i Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF), 1949–53, og ordfører i gruppen for naturvitenskap 1954–57. Senere ledet han Hovedkomiteen for norsk forskning fra opprettelsen 1965 til 1968. Komiteen var oppnevnt for å gi regjeringen råd i forskningspolitiske spørsmål. Ruud stod i spissen for utvalget som 1965 avgav innstillingen om et universitet i Tromsø. Han var rektor ved Universitetet i Oslo 1958–63 og var sentral da universitetsområdet på Blindern ble utbygd.

Ruuds samfunnsengasjement strakte seg vidt og inkluderte u-hjelp, politisk og kulturelt samarbeid i nordisk og FN-regi.

Ruud ble innvalgt i en rekke vitenskapelige selskaper, bl.a. Det Norske Videnskabs-Akademi 1940, og her ble han valgt til preses like før sin død.

Verker

  • Fullstendig bibliografi i DNVA Årbok 1970, 1971, s. 111–113
  • Copepodernes biologi utenfor Møre-kysten 1925–27, mag.avh., 1928 (engelsk versjon On the biology of copepods off Møre 1925–1927, i Rapport et Procés-Verbaux, Conseil permanent international pour l'Exploration de la Mer nr. 56, København 1929)
  • On the biology of southern Euphausiidae, dr.avh., Hvalrådets skrifter nr. 2, 1932, s. 1–105

Kilder og litteratur

  • “Professorat i marin biologi”, i Det Kongelige Frederiks Universitets årsberetning 1 juli 1938–30 juni 1939, 1941, s. 118–125
  • Stud. 1921, 1946, 1971
  • HEH 1968
  • H. Vogt: “Professor, Dr.philos. Johan T. Ruud, administratoren”, i DNVA Årbok 1970, 1971, s. 103–104
  • T. Braarud: “Professor, Dr.philos. Johan T. Ruud, vitenskapsmannen”, sst., s. 105–109
  • samtale med Johan T. Ruuds nevø, havforsker Ole Johan Østvedt, København 4.10.2002
  • diverse avisartikler

Portretter m.m.

  • Blyanttegning (halvfigur) av Øyvind Sørensen, 1960; p.e.; gjengitt i Aftenp. 18.3.1960
  • Maleri (knestykke) av Jean Heiberg, 1964; UiO