Johan Bernhard Hjort var en norsk jurist. Hans mangesidige liv gjør ham til en særegen skikkelse i moderne norsk historie. Han var høyreaktivist i mellomkrigstiden, tyskvennlig og en av stifterne av Nasjonal Samling. Han meldte seg ut av NS, og under andre verdenskrig spilte han en sentral rolle i registreringen av norske fanger i Tyskland. Etter krigen virket han som høyesterettsadvokat i Oslo og var formann i Riksmålsforbundet.
Hjort var en av stifterne av det fascistiske partiet Nasjonal Samling (NS) i 1933, men kom snart i sterk konflikt med partiledelsen, fører Vidkun Quisling og generalsekretær Rolf Jørgen Fuglesang. Etter valgnederlaget i 1936 brøt det ut åpen strid. Hjort utfordret Quisling, men led nederlag og meldte seg ut av NS i 1937.
Etter tyskernes angrep på Norge i 1940 fortsatte Hjort å motarbeide Quisling. Hjort ble arrestert i 1941 og sendt til Tyskland i 1942. På grunn av sin generelle tyskvennlighet (blant annet var moren tysk), ble fengslingen omgjort til internering for Hjort og hans familie. De satt på hans fetters eiendom Gross Kreutz utenfor Potsdam, der familien fikk bygd opp et kartotek over norske fanger i Tyskland.
Under resten av krigen drev familien Hjort, blant annet datteren Wanda Heger, et verdifullt og farefullt arbeid til hjelp for de norske fangene i Tyskland. Dette arbeidet ble av uvurderlig betydning da norske og danske fanger ble transportert ut av Tyskland i de hvite bussene like før Tysklands sammenbrudd i 1945.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.