Faktaboks

Jens Tandberg
Jens Frølich Tandberg
Født
13. mai 1852, Haus (nå Osterøy), Hordaland
Død
21. mars 1922, Kristiania
Virke
Geistlig
Familie
Foreldre: Res. kapellan, senere biskop Jørgen Johan Tandberg (1816–84; se NBL1, bd. 16) og Marie Theodora Frølich (1828–1907). Gift 1.5.1883 i Kristiania med pianist Betty Egeberg (21.5.1853–9.12.1930), datter av lege Christian August Egeberg (1809–74) og Jeanette Marie Broch (1819–1904). Fetter av Elisa Tandberg (1873–1979); svoger til Theodor Christian Brun Frølich (1834–1904; se NBL1, bd. 4) og Theodor Christian Egeberg (1847–1915; se NBL1, bd. 3).

Jens Tandberg var biskop i Kristiania i 10 år. I debatten om den “moderne” teologi rundt 1900 markerte han seg på den konservative side, men som biskop inntok han en forsonende holdning i “kirkestriden”. Da måtte han selv tåle hard kritikk fra de teologisk konservative.

Tandberg ble født på Osterøy, hvor faren den gang var prest. Etter noen år flyttet familien til Christiania, og her fikk Jens sin skolegang. Han ble dimittert til examen artium fra byens katedralskole 1870, leste filosofi et par års tid, særlig Hegel og Kant, bestemte seg endelig for det teologiske studium og tok teologisk embetseksamen 1875 og praktikum 1876.

Hans første stilling var som personellkapellan i Jevnaker, før han 1877 fikk samme stilling hos sin far, som da var stiftsprost i Kristiania. Han ble stiftskapellan i Kristiania stift 1881, kateket i Porsgrunn 1883, prest ved Gaustad asyl 1886, kallskapellan ved Kristiansand domkirke 1890, sogneprest i Røyken 1898, sogneprest i Petrus (nå Sofienberg) menighet i Kristiania 1903 og stiftsprost i Kristiania 1911. Høsten 1912 ble han utnevnt til biskop i Kristiania stift, et embete han hadde til sin død 1922.

Tandberg var kjent som en arbeidsom og dyktig prest, ikke minst som predikant. Han var aktiv i det kristne foreningslivet, en periode formann i komiteen for Den norske kirkes misjon ved Schreuder, og stilte seg i spissen for korvirksomhet i de menigheter hvor han virket. Han var selv musikalsk og levende interessert i estetikk og kunst. Hans kone var pianist, utdannet i Leipzig. Ekteparet var velstående og inviterte til storslåtte selskaper i bispegården i Kristiania.

I Kristiansand-tiden kom Tandberg i et nært forhold til biskop J. C. Heuch, den fremste kritiker av den “nye” teologi, som han utgav en biografi om rett etter Heuchs død. Flere av Tandbergs foredrag og prekener ble publisert, og han skrev en rekke artikler i tidsskrifter og dagspresse. I debatten om den “moderne” teologi rundt 1900 opponerte han mot det han anså som en ny kristendomsoppfatning. Denne fare som truet kirken, var et menighetsspørsmål som han mente angikk enhver kristen. Menigheten måtte komme til klarhet over de åndelige krefter som “søger at udhule og margstjæle den Tro, der er vort dyreste Eie”.

Av størst kirkehistorisk betydning er den rolle Tandberg som biskop spilte i kirkestriden. I løpet av krigsårene 1914–18 stilnet den kirkelige striden av, og Tandberg tilhørte dem som mente det burde være mulig å overvinne den. Våren 1919 stiftet konservative og liberale teologer en “komité til kirkelig og kristelig oplysning” med Tandberg som formann. Om høsten samme år inviterte komiteen til et stevne i Drammen, hvor hensikten var å bygge ned de teologiske motsetningene. Professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet gikk imidlertid hardt ut mot arrangementet i avisene: De liberale var vranglærere, som det var umulig å samarbeide med. Tandberg fastholdt sitt standpunkt og mente at det i kirken “bør være rum baade for en konservativ og en liberal fløi, og at de begge er like nødvendige”. På dette tidspunkt var biskopen formann i Menighetsfakultetets forstanderskap, men ble ikke gjenvalgt senere samme år.

1916 ble biskop Tandberg formann i komiteen som skulle arbeide videre med Gustav Jensens utkast til en revidert salmebok. Utkastet var blitt møtt med sterk kritikk, og komiteen fikk en vanskelig oppgave. 1920 kom en kongelig resolusjon som med bare mindre rettelser autoriserte Gustav Jensens salmebokutkast. Men noen ny salmebok utkom ikke i Tandbergs levetid. En komplisert prosess førte til en ny kongelig resolusjon om salmeboken 1924. Tandberg var 1920 formann i komiteen til utarbeidelse av den liturgiske musikk for Den norske kirke.

I Jens Tandbergs tid som biskop ble landets biskoper etter kirkestatsrådens initiativ innkalt til fellesmøte. Dette ble opptakten til Bispemøtet som fast institusjon med sete i hovedstaden under oslobiskopens ledelse. Tandberg ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1912.

Verker

    Et utvalg

  • Den moderne Determinisme, i Luthersk Ugeskrift 1888
  • Om det skjønne i Naturen og Kunsten, særtrykk av Ki&K 1895
  • Paa gyngende Grund, i Luthersk Kirketidende 1901, s. 97–102, 113–120, 130–137 og 150–154
  • Harnack og Luther, ibid., s. 178–185, 211–215 og 225–230
  • Den 'moderne' Kristendoms Værdi, ibid., s. 1–7 og 17–23
  • Trues Kirken ved Begyndelsen af vort Aarhundrede af en ny Rationalisme?, ibid., s. 328–334 og 337–348
  • Biskop Heuchs Liv og Virke, 1905

Kilder og litteratur

  • Stud. 1870, 1895, 1920
  • “Biskop Jens Tandbergs vita”, i Luthersk Kirketidende 1913, s. 35–37
  • P. S. Koren: “Biskop Jens Tandberg”, minneord i Norvegia Sacra 1922, s. 288–293
  • E. Tandberg: En slekt Tanberg-Tandberg, 1938, s. 54–64
  • J. Lavik: Spenningen i nork kirkeliv, 1946, s. 109–112, 120–121, 126–127 og 131–132
  • L. Flatø: biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • E. Molland: Fra Hans Nielsen Hauge til Eivind Berggrav, 1968
  • C. F. Wisløff: Norsk kirkehistorie, bd. 3, 1971
  • E. Molland: Norges kirkehistorie i det 19. århundre, bd. 2, 1979
  • L. Flatø: Den store liturgirevisjonen i vår kirke 1886–1926, 1982, s. 189–247
  • V. L. Haanes: “Hvad skal da dette blive for prester?” Presteutdannelsen i spenningsfeltet mellom universitet og kirke, med vekt på modernitetens gjennombrudd i Norge, Trondheim 1998, s. 431 og 436

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av Asta Nørregaard, 1914; Oslo domkirke

    Fotografiske portretter

  • Portrett av ukjent fotograf, u.å.; gjengitt i Norvegia Sacra 1922, s. 288