Jens Petter Ekornes var i 20 år sjef for møbelfabrikken J. E. Ekornes i Ikornnes på Sunnmøre. Med utradisjonell markedsføring og ukuelig pågangsmot ble han en frontfigur i sunnmørsk møbelindustri.
Ekornes ble født i Ørsta på Sunnmøre som nummer seks i en barneflokk på åtte. Foreldrene Sigurd og Margit Ekornes var preget av et sterkt religiøst og samfunnsmessig engasjement. Faren var medeier i Ørsta Lenestolfabrikk. I tillegg drev han produksjon av møbler i kjelleren hjemme, og her måtte barna også ta sin tørn. Sin første jobb utenfor hjemmet fikk Jens Petter da han var 7 år gammel – som såpegutt hos en barber for fem kroner uken. To år etterpå fikk han jobb i en sportsforretning, og avanserte til selger da han var 12. Han var havnet på sin rette hylle.
På skolen gikk det ikke like bra, og Jens Petter Ekornes sluttet i protest på realskolen ikke så lenge etter at han var begynt. I stedet drog han til Ikornnes i Sykkylven og jobbet på fabrikken hos onkelen Jens E. Ekornes, som produserte den kjente Svanemadrassen. Det gikk opp for ham at skulle han komme noen vei, måtte han ha gymnaset. Etter intensivkurs for å klare opptaksprøven kom han inn, og den tidligere skoletaperen greide seg meget bra. Men på nytt skar det seg med lærerne. Ungguttens akademiske karriere var slutt. Onkelen lånte ham penger, og han begynte på Otto Treiders Handelsskole i Oslo. Med hovedkarakter 1,34 kunne han velge og vrake i jobbtilbud. Men så kom det beskjed fra onkelen: Han trengtes på fabrikken. Året var 1962.
Den første salgsturneen ble ingen stor triumf – men den overbeviste Ekornes om at målrettet markedsføring var veien å gå. Onkelen gikk med på at halvparten av overskuddet fra året før skulle gå til markedsføring. Salget eksploderte og produksjonsapparatet ble sprengt. Sammen med brødrene Jostein og Einar meislet han ut en merkevare-teori – noe helt nytt i begynnelsen av 1960-årene. Dette resulterte i en konflikt med møbelhandlerforeningen, som boikottet bedriften. Som salgssjef tok han f.eks i bruk Direct Mail – DM – som til da hadde vært forbeholdt andre ledd enn selve produsenten som direkte kontakt med forbrukeren. Han opprettet en permanent utstilling i Torggata i Oslo, hvor han presenterte møblene i hjemlige miljøer – en satsing som også viste seg å ha en heldig innflytelse på salget. Den store suksessen ble imidlertid Stressless – den justerbare hvilestolen som kom 1970 og som ble et begrep for alle typer hvilestoler.
1976 døde onkelen, og 1979 ble Jens Petter Ekornes administrerende direktør for J. E. Ekornes Fabrikker AS. Under hans ledelse ekspanderte bedriften jevnt, med oppkjøp av bedrifter i inn- og utland. Produksjonen ble stadig mer omfattende. Fremgangen i eksportmarkedet var oppsiktsvekkende, og 1983 ble bedriften tildelt Eksportprisen fra Norges Eksportråd. J. E. Ekornes AS var blitt Skandinavias største møbelbedrift.
Men 1985 viste regnskapet røde tall for første gang i bedriftens historie. Underskuddet var stort og ordet fiasko ble brukt. Jens Petter Ekornes trakk seg som leder av bedriften to år senere. I de tre årene som fulgte, engasjerte han seg i annen virksomhet i Ålesund. Men 1990 ble han hentet tilbake til sin gamle arbeidsplass, der han ble hilst med trampeklapp fra de ansatte.
Et sterkt samfunnsmessig engasjement og til dels ukonvensjonelle oppfatninger gjorde Ekornes til en gjenganger i massemediene og en flittig brukt foredragsholder. Som en frontfigur i sunnmørsk møbelindustri stod han som et symbol på livskraften i næringslivet på Sunnmøre, for under Jens Petter Ekornes' ledelse viste selskapet 1992 overskudd for første gang siden 1984. Regnskapene for de senere årene viste stadig rekordresultater og stadig økende lønnsomhet. 1995 ble selskapet notert ved Oslo Børs. Konsernet ble tildelt Den norske pris for produktivitet 1998, og 1999 toppet konsernet listen over bedrifter med det beste “image”.
Jens Petter Ekornes var adm. direktør i Ekornes ASA til 1996, konsernsjef 1996–2002, senere styremedlem og seniorrådgiver. Ekornes ble kåret til årets leder 2001 og utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 2005.