Jakob Friis var journalist og publisist, historiker og arkivar, og var i hele sitt voksne liv en fremtredende politiker på den radikale fløyen i norsk arbeiderbevegelse.
Som sønn av foreldre som begge var prestebarn, vokste Friis opp i et kristelig hjem, men forlot sin barnetro da han 17 år gammel ble student og kom inn i toneangivende kretser i Det Norske Studentersamfund. Han begynte å studere jus, men gikk snart over til filologi. 1909 ble han cand.philol. med en hovedoppgave i historie over emnet “Hannibalfeiden og den norske borgerstand”.
Fra 1902 skrev Friis artikler, mest om utenrikspolitiske emner, i Social-Demokraten, hvor han 1909 ble ansatt som journalist. Av private grunner ville han 1911 bort fra Kristiania og ble sekretær hos en gammel venn, generalkonsulen i Le Havre. Enten det skyldtes en vakker nordlandsjente de begge var forelsket i, eller Utenriksdepartementets misnøye med artikler Friis fortsatte å skrive i Social-Demokraten, reiste han snart videre til Paris, der han i noen måneder var korrespondent for avisen før han vendte hjem.
Sommeren 1913 forlot Friis midlertidig journalistikken som hovederverv. Mens han fortsatte å skrive i Social-Demokraten, ble han ansatt som vikar på heltid i Riksarkivet. Men, som han skriver i sine erindringer, levde han i tiden før den første verdenskrig “et nervøst opprevet liv”, og flyktet 1914 med en ny kjæreste, som han senere giftet seg med, til Berlin, der han i et par måneder hospiterte ved den sosialdemokratiske partiskolen.
Hjemme igjen ble Friis ved siden av vikariatet i Riksarkivet kommunearkivar, og ordnet det kaotiske byarkivet. 1915 ble han igjen trukket bort fra det “omtumlede” livet i jobbetidens Kristiania; han ble utnevnt til stiftsarkivar i Trondheim, der han også ble knyttet til Tranmæls avis Ny Tid. 1917 ble han med i regjeringens “telegramsensurkomité” og fikk permisjon til å flytte tilbake til Kristiania og stillingen i Riksarkivet. Etter Tranmæl-retningens seier på Arbeiderpartiets landsmøte 1918 ble han så sterkt engasjert i Social-Demokraten at han sluttet i Riksarkivet.
1920 var Friis partiutsending i Moskva, der han bl.a. intervjuet Lenin. Senere samme år var han i Moskva som stipendiat og representant på Den kommunistiske internasjonalens (Kominterns) kongress, der han som representant for Arbeiderpartiet i eksekutivkomiteen gikk sterkt inn for de nye Moskva-tesene. 1921 ble han avløst som eksekutivmedlem av Olav Scheflo, men på Kominterns 3. kongress i Moskva 1922 ble han som en av Arbeiderpartiets representanter medlem av Kominterns kontrollkomité.
Selv om Friis stod nærmere Komintern enn Tranmæl, søkte han å motvirke splittelsen i Arbeiderpartiet og ble ikke med i dannelsen av Norges Kommunistiske Parti 1923. Mellom fløyene stod han tilbake uten arbeid, “fattig og forlatt og full av mindreverdsfølelse”, men Tranmæl ansatte ham som korrespondent for Arbeiderbladet i Paris 1923. På grunn av vansker med å rive seg løs fra bohemlivet måtte han her ta avskjed med sin hustru og sine tre barn, som ble hentet hjem av Emil Stang. 1924 ble han sagt opp som korrespondent og levde en stund på et leilighetsengasjement for LO. Da traff han 1925 et par ganger en arbeidsløs Vidkun Quisling, som forela ham sine senere beryktede forslag om hjelp til å utstyre arbeiderbevegelsen med en milits. Samme år ble Friis på Tranmæls initiativ redaktør i Rjukan Arbeiderblad. På Rjukan deltok han i utformingen av “Rjukan-forslaget”, som innebar et bastant forbud mot at Arbeiderpartiet skulle danne regjering uten å ha stortingsflertall, og han havnet i nesten daglig spaltepolemikk med Arbeiderbladet og Tranmæl. Bare en tillitserklæring fra Rjukan Arbeiderparti reddet stillingen hans, men ved kommunevalget i Tinn 1928 ble han utsatt for en organisert strykekampanje og bad seg fritatt som redaktør. Han meldte seg inn i Kommunistpartiet og ble utenriksmedarbeider i Norges Kommunistblad.
Etter et opphold som lærer ved Vesten-universitetet i Moskva 1929 kom Friis tilbake til Norge 1930. 1931 ble han ansatt som redaktør for det planlagte Arbeidernes leksikon. Men Arbeiderpartiet boikottet prosjektet, og etter at han med nød og neppe hadde fått utgitt de to første heftene av første bind, måtte han overlate resten av arbeidet til Mot Dag under Trond Hegnas og Erling Falks ledelse; bare formelt ble han stående som medredaktør.
1933 ville Friis ut av politikken og tilbake til arkivvesenet og gikk på ny inn i Arbeiderpartiet. Året etter ble han ansatt som statsarkivar i Kristiansand. Der ble han formann i bypartiet og skrev utenriksartikler i Sørlandet, der Olav Scheflo var blitt redaktør. Men Friis røk igjen uklar med Scheflo, da han gikk imot å innvilge den landflyktige Trotskij oppholdstillatelse i Norge.
Ved krigsutbruddet 1940 klarte Friis å evakuere statsarkivet til Lyngdal, og 1941 ble han arrestert og forhørt av Gestapo.
1945 ble Friis nominert til Stortinget fra Vest-Agder, først av Kommunistparitet, så av Arbeiderpartiet. Han valgte å stille og ble valgt på Arbeiderpartiets liste. Han stemte ikke mot Norges tilslutning til NATO, men uttalte sterk motstand mot NATOs politikk. 1949 ble han likevel renominert og gjenvalgt til Stortinget med økt stemmetall. I begynnelsen av 1950-årene var han blant initiativtakerne til ukeavisen Orientering.
Friis ble tidlig hyppig brukt som tolk i arbeiderbevegelsen. Han skrev en rekke brosjyrer og bøker om politiske og historiske emner. På initiativ fra Rachel Grepp arbeidet han i annen halvdel av 1930-årene med å forberede en biografi over Kyrre Grepp, et prosjekt som ble stanset av sentralstyret i Arbeiderpartiet. Friis begynte også på en biografi over Olav Scheflo og prøvde 1955 forgjeves å få utgitt sine erindringer under tittelen “Bevegelsen og målet. Mitt liv i arbeiderbevegelsen”.