Hjalmar Haalkes malerier viser en bevisst balanse mellom en sterk naturopplevelse og et dekorativt uttrykk. En rekke av hans naturskildringer, bl.a. fra Odalen og Vågå, vil bli stående som høydepunkter i etterkrigstidens norske landskapskunst.
Haalke vokste opp i Trondheim. Som gutt forvillet han seg en dag inn i Trondhjems Kunstforenings faste galleri og ble siden en flittig gjest, både der og i Trondhjems Leiebibliotek, hvor han lånte bøker om maleri og kunst. Han begynte å male i skoletiden og stilte allerede som 19-åring ut i Trondheim sammen med vennene Roar Matheson Bye og Ørnulf Ørstad.
Etter to år på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1915–17, med Eivind Nielsen som lærer, debuterte Haalke på Høstutstillingen 1919 med maleriet Sneløsning. De første årene i Oslo sluttet han seg til en liten krets av malere som ikke lot seg påvirke av 1920-årenes trender, men arbeidet forsiktig med dempede valørvirkninger i tilknytning til 1890-årenes stemningskunst.
Siden fulgte studieopphold i Paris, først som elev av Pedro Araujo 1921–22, av Roger Bissière og Per Krohg 1926–27, av Henry de Waroquier 1930 og av Charles Dufresne 1930–31. Inspirert særlig av Araujo la Haalke grunnlaget for den strenge komposisjon og de stramt forenklede billedelementer som ble representative for hans maleri.
1922 giftet Haalke seg med sin tremenning, Magnhild Kvaale, som var lærer i Sør-Odal. Fra 1928 hadde han atelier på Kampen i Oslo og malte gjerne bymotiver, etter hvert med en kraftigere og rikere palett. Sommeren 1934 ble møtet med Gudbrandsdalen skjellsettende, og i årene fremover malte han en rekke koloristisk sterke motiver herfra.
Etter at Magnhild hadde debutert som forfatter 1935, reiste de mye og hadde bl.a. en rekke opphold i Italia, hvor Hjalmar malte og hun skrev. Begge hadde lært seg litt fransk og italiensk, og de fikk god kontakt med mennesker de møtte. Noen av hans beste bilder er malt fra Provence i Frankrike og Sicilia og Amalfi i Italia.
Krigsårene 1940–45 arbeidet Hjalmar som bonde på gården Vigestad i Vikna, Magnhilds barndomshjem. Han malte lite, og etter krigen tok det tid å komme i gang igjen. Sommeren 1948 tilbrakte han på Tjøme, og om høsten kom han igjen tilbake til Gudbrandsdalen, til Vågå, og han vendte siden tilbake dit hver sommer. Han fordypet seg bl.a. i nattstemninger, og det kom dybde og rom og spor av sterke opplevelser i gjengivelsen av de gamle Vågå-tunene. Haalke var trofast mot naturen, men han kom etter hvert frem til en halvveis abstrakt, men monumental og dekorativ form. De mange reiser, med inntrykkene fra Middelhavet, hjalp til å frigjøre og klarne hans koloritt.
Foruten landskaper og bybilder, interiører, stilleben, blomsterbilder og akter malte Haalke også portretter og studiehoder. I portrettene bruker han form og koloritt som et uttrykk for modellens personlighet. Det første av fire portretter av hustruen, malt i Paris 1927, har på tross av det lette parisiske antrekk en iboende tyngde i komposisjon og fargeholdning – lys brunt med brunsort i kjole og hår – som gir en god karakteristikk av modellen. Det følsomme og uttrykksfulle portrettet av forfatteren Barbra Ring er holdt i lys-gråblått og brunt, med modellen en face, og er en studie av en eldre, kanskje ensom kvinne.
Fra 1956 var ekteparet Haalke bosatt på Lillehammer, og 1959 hadde de sitt siste opphold i Italia, i San Gemignano, før Haalke ble syk (Parkinsons sykdom) og døde av lungebetennelse på Rikshospitalet i Oslo 1964.
Hjalmar Haalke var en flittig utstiller, og hans malerier henger i alle større kunstsamlinger i Norge og i Moderna Museet i Stockholm, men han fikk etter manges mening aldri den oppmerksomhet han fortjente. Det skyldtes kanskje hans stillfarne, beskjedne vesen – hans stemme druknet i gnyet fra tidens andre sterke personligheter.