I hele 40 år informerte og inspirerte Henning Sinding-Larsen Aftenpostens lesere med sine dyptpløyende reportasjer fra alle hjørner av kloden. Med sine allsidige kunnskaper, språkmektighet og pedagogiske evner ble han et forbilde for den seriøse, grundige og analytiske journalistikk.
Han ble født på Leangen i Asker og ble tidlig med sine foreldre på lange utenlandsopphold, derfor kom han ikke i skole før i fjerde klasse. Moren lærte ham å lese “på en gressbakke ved den kløften Frans av Assisi kastet djevelen ned i”, har han selv fortalt; siden var han innom seks skoler i to land før han 1922, 17 år gammel, tok examen artium på latinlinjen i Kristiania og senere handelsgymnas. Den uortodokse skolegangen, foreldrene som åpnet hans øyne for natur, kunst og kultur, og møtet med fremmede miljøer hadde gitt ham brede og allsidige kunnskaper, og hans store vitebegjær ble drivkraften. Hans “klisterhjerne” kom selvsagt godt med, den ble påpekt av lærerne allerede i de første skoleår.
Sinding-Larsen tok juridisk embetseksamen 1927, og etter opphold i flere europeiske land og USA ble han 1929 ansatt som København-korrespondent for Göteborgs Handels- och Sjöfarts-Tidning, med redaktør Torgny Segerstedt som inspirerende sjef og læremester i seriøs journalistikk. Han fortsatte som denne avisens Oslo-korrespondent da han 1933 ble ansatt i Aftenposten, hvor han ble til han gikk av med pensjon 1973. Han var Aftenpostens Paris-korrespondent 1946–49 og stasjonert i Bonn 1950–52, og opplevde disse viktige etterkrigsårene i Europa fra orkesterplass. 1952–53 ledet han en undersøkelse om europeisk presse ved Det internasjonale presseinstitutt i Zürich.
Hele verden ble Sinding-Larsens arbeidsfelt. For ham var ingen oppgave umulig i utgangspunktet: Under en farefull krigsreportasje fjernt fra Norge var telefonforbindelsen i ferd med å bryte sammen. Som sikkerhet kjøpte han øyeblikkelig en drosje med sjåfør og brevduer – og gjorde avtale om hvordan og til hvem disse duene skulle levere hans håndskrevne reportasjer fra åstedet, for videresending til Oslo. For ingen reportasje er en reportasje før den står på trykk i avisen! Det ville ellers ikke overrasket noen i hjemmeredaksjonen om han, på et av de mange språk han behersket, hadde greid å forklare duene kursen direkte mot taket på avishuset i Akersgaten.
Sinding-Larsen intervjuet statsoverhoder og notabiliteter over hele verden og fikk et personlig forhold til atskillige av tidens mest kjente skikkelser, både hjemme og ute – Albert Engström, Vincent Auriol, Le Corbusier, Jean Paul Sartre, Konrad Adenauer, Thomas Mann, Thor Heyerdahl, Piet Hein og Golda Meir, for å nevne noen. Og dørene i maktens korridorer stod alltid åpne for ham, fordi han hadde tillit. For unge kolleger i Aftenposten var han en mentor og en inspirator med sitt vennlige, men ubønnhørlige krav til grundig forberedelse foran enhver oppgave, til etterrettelighet og til å arbeide med språket, stadig finslipe det journalistiske verktøyet, bannlyse slurv, holde stilen. Han var også den eneste av avisens medarbeidere som fikk bevilget smoking og livkjole som arbeidsantrekk av direksjonen.
For sin dekning av de olympiske sommerleker i Roma 1960, der det kom godt med at han snakket flytende italiensk, mottok Sinding-Larsen Narvesenprisen for fremragende journalistikk. Sport var også et felt han behersket til fulle, ikke bare teoretisk: Han var en periode president i Norsk Fekteforbund og premiert i et norgesmesterskap i florett.
Henning Sinding-Larsen skrev to detaljrike og fengslende erindringsbøker fra sitt lange liv som internasjonal pressemann, Med pressekort og 1001 dag, også disse med glitrende eksempler på hvorfor han gjorde seg fortjent til ærestittelen “Aftenpostens gullpenn”.