Faktaboks

Hege Schøyen
Født
22. mai 1957, Oslo
Virke
Sanger og skuespiller
Familie
Foreldre: Møbelhandler Erik Schøyen (1931–2008) og fjernsyns- og filmregissør Eli Skolmen. Gift 1991 med jazzmusiker og komponist Arild Andersen (27.10.1945–). Søsterdatter av Jon Skolmen (1940–).
Hege Schøyen

Hege Schøyen i Unni Straumes spillefilm Thranes Metode fra 1998.

Hege Schøyen
Av /NTB Scanpix ※.

Via revy, film og fjernsyn har Hege Schøyen siden midten av 1980-årene opparbeidet seg en posisjon som en av sin generasjons mest originale, kritikerroste og populære komedienner.

Hun vokste opp i en familie full av fjernsynsmennesker, som moren og onkel Jon Skolmen, og var selv med i NRKs jentekor. Etter utdannelse i klassisk sang ved Norges Musikkhøgskole ble hun en av landets mest anvendte korister, ved plateopptak, på turneer og konserter, i Grand Prix-finaler og på revy, der hun etter hvert ble trukket frem fra koret på grunn av gummiansiket og den helt spesielle latteren, beskrevet av henne selv som “liksom lydløs utover og med et stort snork innover”.

Den formelle revydebuten fant sted i På kloss med katta på Chat Noir 1982. De første årene samarbeidet hun særlig med Øystein Sunde og Vazelina Bilopphøggers i revyer skrevet av Alfred Næss og Yngvar Numme og med Numme som regissør. 1986 kreerte de den salamanderlignende bokseren Stælken Gundersen for henne. Fra 1987 var hun i flere sesonger programleder i fjernsynets ungdomsprogram Midt i Smørøyet, og her kom det nasjonale gjennombruddet som den undrende, tyggigummityggende Bitten, kjæresten til Øyvind Bluncks tenåringspode Reidar.

Den klassiske sangen fikk Hege Schøyen bruk for som Hanna Glawari i Den glade enke på Nationaltheatret 1987, ingen spesielt stor suksess, men en viktig byggestein i karrieren. Året etter var hun, i utgangspunktet ukreditert, Viggo Sandviks skrikende spetakkel av ei kjerring på den kolossale platesuksessen Fisking i Valdres, og 1989 sang hun med Anne Grete Preus, Hanne Krogh og Grethe Kausland, en aparte sammensatt kvartett, den populære Klokkene ringer for deg i filmen Bryllupsfesten. Hun hadde sin første hovedrolle på film, denne gangen alvorlig, i thrilleren Blücher 1988. Fjernsynsshowet Hege – en Schøyer (1989) ble en like stor publikumsvinner som Chat Noir-revyen Med festsprell i Dizzie tider.

1990-årene tilbrakte hun stort sett i kompani med Øyvind Blunck på Dizzie Showteater i norsk revyhistories gjennom tidene største langkjørere. Bare gode venner (1993) gikk i to år, og etter en kort pause kom de tilbake 1996 med Fast følge, som gikk like lenge. Hun fikk likevel tid til å spille i flere filmer, også i Sverige. Den karakterkomiske, men i bunn og grunn alvorlige hovedrollen som Siv i spillefilmen Suffløsen (1999) ble mottatt med superlativer. For den mottok hun og regissør Hilde Heier Norske filmkritikeres pris, og hun ble prisbelønnet ved filmfestivalene i Moskva, Rouen og Fort Lauderdale. En serie med humorprogrammer i fjernsyn sammen med Kjersti Holmen innbrakte enda mer suksess, og 2003 inntok de to Dizzie Showteater i forestillingen Hjertelig hilsen, som tegner til å gå like lenge som showene med Blunck.

Som alle store komedianter henter Hege Schøyen inn fasetter av egen personlighet til de forskjellige figurene sine, både de fint tegnede små og de bevisst grotesk overdrevne store. Den klassisk utviklede stemmen, uvanlig for en komiker, tar hun særlig i bruk i operaparodier. Hun evner også å bruke sin lange, nesten hengslete kropp med stor plastisk effekt. Tidlig i karrieren kunne hun minne om Goldie Hawn i fremstillingen av tomhjernede, men underlig sjarmerende høns, som i De dummes landsforbund, en sketsj fra Hawns repertoar. Med årene er det lettere å trekke sammenligninger med Lucille Ball, men utformingen er fullt og helt hennes egen. Bitten, Stælken Gundersen, værkartdamen, den mislykkede operasangerinnen og kvinnen på avvenning fra såpeoperaer er allerede klassikere i norsk revy og underholdning.

Kilder og litteratur

  • TFL, 1991
  • IMBD International Movie Data Base, på Internett