Harald Stormoen var en av sin generasjons ledende skuespillere og en bærende kraft ved Nationaltheatret i en årrekke.
Stormoen var nestor i et av Norges mest kjente skuespillerdynastier. Han var to ganger gift med skuespillerinner, og den eldste datteren Guri gikk også til scenen. Hans yngre halvbror Hans var likeledes skuespiller, og en tredje bror var far og farfar til henholdsvis Kjell Stormoen (1921–) og Even Stormoen (1955–), begge skuespillere.
Stormoen tok examen artium 1890 og var deretter et år ved Krigsskolen, før han 1891 drog til USA, hvor han var innom en rekke yrker. Det ble også debut som skuespiller, i Chicago i en dansk-amerikansk teatertrupp som Herløv i Jens Christian Hostrups Eventyr paa fodrejsen, men uten særlig suksess.
Etter å ha returnert til Norge fikk han høsten 1895 engasjement hos Fredrik Garmann på Grønlands Folketheater, bedre kjent som Olympen. Sesongen 1896/97 var han ved Det Norske Teaterselskab under Harald Ottos ledelse. På turné i Trondheim gjorde han sin debut i rollen som Seladon Andrisen i Hans Aanruds folkekomedie Storken. Denne rollen ble nærmest en signatur for Stormoen, og han fremstilte samme rollefigur i Aanruds Høit til hest våren 1902 på Nationaltheatret. Han hadde da i perioden 1897–99 vært ansatt ved Fahlstrøms Centralteater, hvor han beviste sitt talent som karakterskuespiller bl.a. som Engstrand i Ibsens Gengangere.
Det var nettopp hans store spennvidde, fra komedie til mørkeste drama, som førte til at han 1899 ble medlem av Nationaltheatrets første ensemble. Her følte han seg hjemme, og med få avbrudd ble han her til sin død. Det lengste mellomspillet var 1928–35, da han var den ledende kraft ved Det Nye Teater.
Einar Skavlan skrev etter premieren på Gerhart Hauptmanns Før solnedgang november 1932: “Harald Stormoen spiller geheimeråd Clausen, den store forrretningsmann og åndfulle tenker, – høyere enn her er den store skuespiller aldri nådd... Den store virkelighet er her den store kunst.”
Stormoens repertoar inkluderte en rekke klassiske Ibsen-roller, bl.a. Knappestøperen i Peer Gynt, Pastor Manders og Engstrand i Gengangere, Krogstad i Et Dukkehjem og Morten Kill i En Folkefiende. Blant Bjørnson-rollene var Piene i Paul Lange og Tora Parsberg og Falk i Over Ævne I, dertil Iago i Shakespeares Othello. Dessuten spilte han en rekke roller innen komedierepertoaret, f.eks. de klassiske Holberg-roller som Peer Degn i Erasmus Montanus og, kanskje spesielt, Vielgeschrei i Den stundesløse, som i hans tolkning ikke bare ble komisk, men fikk en sår og tragisk undertone. Sørensen i Vilhelm Krags komedie Baldevins bryllup ble også en rolle som ofte stod på repertoaret. Han var ellers en fremragende Thiers i Nordahl Griegs Nederlaget.
Stormoen gjorde også en rekke turneer. Sesongen 1904/05 hadde han permisjon for å gjennomføre en opplesningsturné i USA, og 1907 deltok han i Johanne Dybwad-turneen som gjestet en rekke norske og danske byer i tillegg til Berlin, Hannover og Hamburg. 1918 gjennomførte han en Strindberg-turné hvor han spilte Kapteinen i Dødsdansen. I årene 1925–32 medvirket han også i flere norske filmer, bl.a. i Glomdalsbruden og i En glad gutt (som Bård Skolemester).
Anton Rønneberg beskriver Stormoen som en fanatisk naturalist, som helst ville fremstille hverdagsmennesker og som som stilte sin djerve fantasi helt i realismens tjeneste. Men ikke minst hadde han evnen til å tolke de mørke og skjulte kreftene i menneskesinnet. Rønneberg omtaler to av hans rolletolkninger, Kersjenzev i Andrejevs Tanken og Clausen i Hauptmanns Før solnedgang, som monumental kunst. Han sier også at i de senere år kom det undertrykte temperamentet sterkere og sterkere frem hos Stormoen. Med en eruptiv voldsomhet kunne det sprenge de grensene naturalismen hadde satt for hans kunst.
Harald Stormoen var en høyt anerkjent scenekunstner. Han var formann i Norsk Skuespillerforbund i tre perioder (1913–15, 1921–24 og 1925–28). 1932 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.