Harald Heide Steen var ei hovudkraft i ensemblet på Det Norske Teatret i over 40 år, ein realistisk karakterskodespelar og frodig gjøglar med stor spennvidd og ein av dei finaste representantane for den ensembleånd som har prega nynorskscenen.
Heide Steen voks opp i eit rikt teatermiljø. Begge foreldra var skodespelarar, og sjølv var han berre 10 år da han første gongen stod på scenen, i Storken av Hans Aanrud, på Nationaltheatret, der han òg spela begge sønene til Doktor Stockmann i En folkefiende. Han var elev på Casino Teater, Balkongen og Chat Noir. 20 år gammal spela han Ottar Birting i Bjørnsons Sigurd Jorsalfar på friluftteatret på Folkemuseet. Han arbeidde ei tid som elektrikar før han 1935 vart fast tilsett på Det Norske Teatret, der han blei i over 40 år, med berre tre sesongars avbrot: 1938–39 hadde han engasjement på Den Nationale Scene, og 1949–51 på Nationaltheatret. I Bergen spela han m.a. føraren for maurane i Čapeks Insektliv. På Nationaltheatret framstilte han den fråskilde ingeniøren Finn Hals i Kong Midas av Gunnar Heiberg både kjenslevart og humoristisk (1950), og han skapte ein frisk og naturleg Oslo-borgar av rørleggjar Andersen i Johan Borgens Eventyr (1951).
Men Det Norske Teatret var hovudbasen for Heide Steen. Det fall mange lovord alt da han 1935 debuterte som Sysselmannen i Fjeld-Eyvind av Johann Sigurjonsson. Debutanten hadde scenesjarm, ei vakker, klangrik røyst, eit ope sinn. Gjennombrotet som karakterkunstnar fekk han 1937 som den kjenslevare broren i O'Neills Bak horisonten. Året etter stadfesta han denne posisjonen ettertrykkeleg som Julius i Ungen av Oskar Braaten – ei finslipt skildring av veikskapen og uvissa bakanfor det harde skalet til ein vaskekte Don Juan frå Oslo aust. Denne rolla spela han både 1942, 1951 og i Rasmus Breisteins filmversjon 1938.
Med åra utvikla Heide Steen eit fintregistrerande innsyn i meir komplisert sjeleliv. Han skapte forsvar og forståing for konfliktladde sinn som presten Kargo i Kjærleik av Kaj Munk (1940), Stivhatten i Kranes Konditori (1946, 1953), Paulus Hove i Læraren (1948) og Sigismund i Den fjerde nattevakt (1956). 1974 spela han Ol'Kanelesa i det same stykket. Det klassisk reinskorne, sansen for rytme og poetisk stil kom til uttrykk i dei mektige tolkingane av Kong Oidipus (1957), Prospero i Stormen (1959), Tesevs i Fedra (1960) og Jason i Medea (1963). 1951 hadde han eit veritabelt gjennombrot som karakterkomikar i rolla som bakaren i Kona til bakaren av Marcel Pagnol. Og i eit inntrengjande portrett av bonden Torberg på Bjørholt i Ettermæle av Olav Duun (1976) var Heide Steen traust bonde med ekte forankring i jord. Brått kunne han gi innsyn i sjuke sinn der ein minst venta det. Den einsame gardsguten Jud Fry i Oklahoma (1949, 1960) vart eit slikt skakande portrett. Den klangrike songrøysta fekk òg falde seg ut som Buffalo Bill i Annie Get Your Gun (1964).
Realistisk karakterkunst viste han som Manders i Gengangere (1964) og Willy Loman i Ein seljars død av Arthur Miller (1967). Sameininga av menneskekunnskap, humor og poesi kom til uttrykk i fleire Tsjekhov-roller: Andrej i Tre systrer (1941, 1954), Teljegin i Onkel Vanja (1970), Sorin i Måken (1974) og Firs i Kirsebærhagen (1979). Den frodige gjøglaren falda seg ut i folkekomediar av Alf Prøysen og Kjell Aukrust: Brødrene Dahl i Tingel-tangel i natt (1959), Lundjordet i Trost i taklampa (1963) og den kostelege alvdølen Embret Trondskroken i Dobbelsats og freske fraspark (1961). Ingen sjanger var framand for Heide Steen. 1977 fekk han Kritikarprisen for si vitale framstilling av tittelrolla i Postmannen frå Arles av Ernst Bruun Olsen, eit sjølvlysande rolleportrett, generøst, hjartevarmt, fylt av livsglede og frodig humor.
Heide Steen var òg ein mykje nytta filmskodespelar. Han debuterte i Tancred Ibsens Vi som går kjøkkenveien 1933, og seinare følgde ei rad solide biroller, m.a. Justus Gjør i Astrid Henning-Jensens Kranes Konditori (1951), forsvararen i Arne Skouens Herren og hans tjenere (1959) og Engebret i Barthold Halles musikal-filmatisering av Ungen (1974). I tillegg arbeidde han mykje i NRK, både som opplesar og i Radioteatret.
Harald Heide Steen vart heidra med Hulda Garborgs stipend (1958) og Norges Husmorlags Takk for forestillingen-pris, og han fekk Kongens fortenestemedalje i gull 1967.