Hans Horneman var en mektig mann i Trondheim på 1700-tallet. Han hadde en fremstående posisjon som handelsmann og skipsreder og eide eller kontrollerte store deler av bergverksnæringen nordafjells. Som rådmann satt han dessuten med gode forbindelser innen embetsverket.
Hornemans far var født i Flensburg og kom til Trondheim omkring 1665. Gjennom sitt giftermål med Anna Tønder fikk han disposisjon over en betydelig formue, og han kom raskt til å etablere seg som en av Trondheims fremste forretningsmenn. Anna Tønder hadde to døtre fra sitt første ekteskap. I sitt andre ekteskap fikk hun 13 barn; 8 døtre og to sønner nådde voksen alder.
Da Henrik Horneman døde, oppstod det en strid om fordeling av arven. Som eneste gjenlevende sønn skulle Hans fortsette farens forretningsvirksomhet, men først måtte han løse ut sine medarvinger. Dødsboets nettoformue utgjorde nesten 161 000 riksdaler, og Hans' brorpart utgjorde en sjettedel. For å sikre at sønnen kunne holde forretningens høye aktivitet oppe, foretok faren noen disposisjoner som skulle gjøre det lettere å ta over handelshuset, på medarvingenes bekostning.
Hans Horneman fikk opplæring i farens handelshus, men ville ved selvsyn lære hvordan handelen ble drevet i utlandet. Han tilbrakte derfor en tid hos broren Oluf, som var kjøpmann i Amsterdam, og etter brorens død reiste han til Storbritannia og rundt på kontinentet. Først 1717 tok han borgerskap som kjøpmann i Trondheim.
Horneman var Trondheims største eksportør av tørrfisk, sild og tran og blant de aller fremste når det gjaldt trelast og kobber. Han eide Selbu kobberverk nesten helt alene og var blant de største partisipantene ved de andre kobberverkene nordafjells. Han hadde også 6/64 i Mostadmarken jernverk og eierparter i sukkerraffineriet i Trondheim, Oluf Tangens kruttmølle i Strinda, et tobakksspinneri i Trondheim og et teglverk i Stjørdalen, og han drev en fabrikk som produserte tønnestaver i Trondheim. Han eide også hovedkirkene i Meldal, Selbu og Ytterøy med tilhørende annekskirker.
I 1750-årene eide Horneman mer enn halvparten av Trondheims handelsflåte og var en av de fremste sagbrukseierne i Trøndelag. I tillegg lå mellom 300 og 400 gårdsbruk under hans kontroll. Sammen med andre prominente trondhjemmere forpaktet han tollen i Trondheim, Kristiansund og Molde i perioden 1749–64 og tjente omtrent 150 000 riksdaler på det.
Horneman etterfulgte faren som verge for Vår Frue kirke, et verv han innehadde i mer enn 25 år. Han var også med i byens faste borgerutvalg, “de eligerte”, i alle fall fra 1719 til 1731, da han fikk bestallingsbrev som rådmann. Horneman var dessuten en av de få som kunne være formynder for umyndige med stor formue, bl.a. Peter Lunds to barn, og fikk dermed kontroll over store summer.
Horneman var nær venn av stiftamtmann og senere visestattholder Jacob Benzon. Korrespondansen mellom de to gir et gløtt inn i enkeltpersoners innflytelse på styre og stell. Som stiftamtmann sørget Benzon for at Horneman ble utnevnt til rådmann, og da Benzon senere fikk viktige stillinger i sentraladministrasjonen i København, sendte Horneman ham nærmest ønskelister over hvem han ville ha plassert i viktige embeter.
Mange mennesker tok kontakt med Horneman for å få utført tjenester i København. En stor del av henvendelsene gjaldt skriftlige tillatelser til å inngå ekteskap, såkalte kopulasjonsbrev, men han løste også inn bestallingsbrev og konfirmasjonsbrev på embeter ved kongeskifte og betalte det det kostet i København. Overfor nære venner var hans tjenester gratis, andre måtte betale.
Hans og Mette fikk 7 barn, hvorav fire levde opp. Det var Maren Kristine, Henrik, Gerrit (Gert) og Anna Marie. Maren Kristine giftet seg 1736, bare 17 år gammel, med justisråd og president Hans Collin, som da var 54 år. Hornemans tanke var nok å få innflytelse i domsapparatet, men Collin døde bare seks år senere. For å skaffe seg kontroll over fiskeoppkjøp på Sunnmøre inngikk Horneman 1746 avtale med Ole Alsing, fogd på Sunnmøre, om at han skulle få gifte seg med den yngste datteren, Anna Marie. Hun var ikke blitt informert, og ekteskapet fikk en dårlig start. Anna Marie forlot Ole Alsing 1752 og giftet seg på nytt 1759, denne gangen med sogneprest Peter Kaasbøll Rosenvinge.
Sparsomhet var ellers et fremtredende trekk ved Horneman, og han mente at lediggang var uakseptabelt. Da hans sønn Henrik var i København 1740, gav faren beskjed om at sønnen ikke skulle gå ut “uden at have Ærinder”, han skulle heller ikke ha for mye penger mellom hendene, da at det kunne friste en ungdom til utskeielser på et så vidløftig sted som København.
Begge sønnene fikk utdannelse med tanke på å gå inn i forretningen. Henrik konsentrerte seg om sagbruksdriften, mens Gerrit tok seg av bergverkene og tollforpaktningen. Ingen av dem lot til å videreføre farens nøkterne leveregler.