Faktaboks

Gunnar Høst
Gunnar Fougner Høst
Født
12. august 1900, Kristiania
Død
5. august 1983, Oslo
Virke
Filolog og litteraturhistoriker
Familie
Foreldre: Lektor Sigurd Høst (1866–1939) og Isabella Vibe (1870–1937). Gift 1931 med litteraturforsker Else Marie Røysland (1908–96), datter av disponent Ivar Johan Røysland (f. 1870) og Gustava Aldén (1875–1932). Sønnedatters sønn av Frederik Ludvig Vibe (1803–81); halvbror til Inger Alver Gløersen (1892–1982).

Gunnar Høst hadde en sentral stilling ved franskseksjonen ved Universitetet i Oslo i nesten 40 år og var en av dem som bidrog til å skape franskens gullalder ved universitetet i 1930-årene.

Gunnar Høst tok examen artium 1918, deretter gikk han i sin fars fotspor og ble cand.philol. 1925. Han ble dr.philos. 1945 på en avhandling om Jean Giraudoux. 1925–27 var han lektor ved Trondheim katedralskole og de neste tre årene lektor i norsk ved Sorbonne. Han ble ansatt ved universitetet i Oslo 1930, var universitetslektor i fransk fra 1937 og dosent i fransk litteraturhistorie 1965–68. Foruten doktoravhandlingen L'œuvre de Jean Giraudoux utgav han en rekke lærebøker.

Høst var en av de “tre store” ved franskseksjonen i 1930-årene. Mens hans to kolleger Peter Rokseth og Charles Gobinot dyrket litteraturvitenskapen, konsentrerte Høst seg om det praktiske språkstudium og ledet øvelser i fransk språk og litteratur. Særlig hans lørdagsforelesninger ble en krumtapp i seksjonens liv. Det var der han fremstod som pedagogisk skaper og fornyer. En av hans studenter, professor Magne Skodvin, sier om sitt møte med Høsts lørdagsseminarer: “For første gong hadde eg inntrykk av å vera på eit universitet.”

Også som litteraturforsker ble Høst pålagt store oppgaver. Han foreleste kontinuerlig over store, krevende utvalg av fransk poesi, en viktig del av studiet i 1940- og 1950-årene, og han gjennomgikk dramatiske verk fra den moderne litteratur, bl.a. dramaer av Jean Giraudoux. I all Høsts undervisning var samtalen med studentene fundamentalt viktig. Han oppfordret og utfordret dem til muntlig aktivitet. Han talte gjerne selv og hadde også en sjelden evne til å lytte.

Også innen den høyere skole hadde Høst en nøkkelposisjon i faget fransk. Han løftet her arven etter faren og dennes kollega Trampe Bødtker og forfattet et omfattende lærebokverk som tilgodeså alle sider ved faget. To hefter med franske lesestykker kom ut i begynnelsen av 1930-årene, og 1937 ble han medarbeider i Bødtker og Høst: Franske lesestykker. Senere kom en revidert B-utgave, og etter krigen kom C-utgaven av Bødtker og Høsts begynnerbok. Den ble senere komplettert med Franske lesestykker. Og til alt dette sluttet seg Le livre du maître, hvor forfatterens fyldige kommentarer til læreverkets idé og innhold vekslet med nitide detaljforklaringer. 1970–71 utgav han sammen med Else Høst to bind Fransk lesning, med et bind glossar til hvert av bindene.

Høsts pedagogiske forfatterskap var preget av liv og aldri avsluttet refleksjon. Det helt sentrale for ham var den pedagogiske kjernesituasjon, møtet mellom lærer og elev og deres samarbeid i selve læresituasjonen med grunnlag i en klart oppbygd og vel gjennomtenkt lærebok. Lærebokens tekster skulle ha “størst mulig meningsfylde og følelsesmessig appell”, var en av hans formuleringer. Pedagogen skulle samtidig kunne spille på intellektuelle og emosjonelle strenger. Her skinner også litteraturforskerens kjærlighet til den gode tekst klart igjennom. Høst var en mester til å få teksten til å tale, selv i sine åpenbart minst levende detaljer. “Han kunne gi en tekst et merkverdig liv,” sa en av hans studenter, den senere professor Hans Aaraas. Arne Hestenes har sagt at Høst “bragte franskundervisningen opp på et så spennende og artistisk nivå at det neppe finnes maken ved noe annet universitet”.

For Gunnar Høst var et publisert arbeid ikke nødvendigvis avsluttet. Han kunne være meget kritisk overfor egne arbeider. “Denne boken er ufullbåret,” sa han en gang om en av sine egne bøker. Ikke alle pedagoger har et slikt mot.

Forskeren og pedagogen Gunnar Høst måtte oppleves i aktivitet i den konkrete undervisningssituasjon. Hele hans forhold til faget var båret av glede. “Fransk uten tårer” var intet mål for ham. Han ville ha “fransk i glede”, le français par la joie.

Verker

  • Medarb. i Bødtker og Høst: Franske lesestykker, B-utg., 1937
  • L'œuvre de Jean Giraudoux, dr.avh., 1942
  • Le livre du maître, 1947
  • medarb. i Bødtker og Høst: Fransk for begynnere, C-utg., 1949
  • Franske lesestykker, 1954
  • Fransk lesning I (sm.m. E. Høst), 1970
  • Fransk lesning II (sm.m. E. Høst), 1971

Kilder og litteratur

  • NFoR,1950
  • D. Haakonsen (red.): Fransk i Norge. Til Gunnar Høst på 75-årsdagen 12.8.1975,1975
  • M. Skodvin og A. Aarnes: Vi valgte fransk. Fransk på norsk grunn,1986