I norsk krigshistorie generelt og i politiets krigshistorie spesielt lyser Gunnar Eilifsens navn med gullbokstaver. Han ble en politisk martyr, og var den første nordmann som fikk sin dødsdom av en “norsk” domstol da han ble skutt etter en summarisk rettssak 1943. Realiteten er at Eilifsen ble utsatt for et gedigent og velregissert justismord.
Eilifsen vokste opp i Kristiansand og på Hamar, hvor han tok examen artium 1917. Deretter studerte han jus og ble cand.jur. 1922. Han var dommerfullmektig 1923–25, politifullmektig i Trondheim 1925–27, konstituert politimester i Fjordane 1927–28, politifullmektig i Kristiansund 1928 og deretter i Bergen 1928–40.
I likhet med mange andre politiembetsmenn meldte Eilifsen seg inn i Nasjonal Samling en tid etter den tyske maktovertakelsen i Norge 1940, og i oktober samme år ble han konstituert som politimester i Halden. Eilifsen må ha forstått at den nasjonalsosialistiske idé i lengden ikke var bærende, og meldte seg allerede våren/sommeren 1941 ut av NS. Han ble degradert, og ble først beordret til en stilling som hjelpepolitifullmektig i Hønefoss, deretter som politifullmektig ved Oslo politikammer.
Eilifsen arbeidet ved Oslo politikammer fra høsten 1941 til han i august 1943 ble arrestert og tiltalt for ordrenekt, dømt til døden av en norsk særdomstol og skutt dagen etter. Foranledningen var som følger: Den frivillige arbeidstjenesten (A.T.) som Administrasjonsrådet hadde opprettet sommeren 1940, var gradvis blitt mer og mer nazifisert, og de norske NS-myndighetene gjorde i de følgende årene atskillige forsøk på å rekruttere ungdom til tjenesten. 9. august 1943 fikk Eilifsen ordre fra “politipresident” Bernhard Askvig om å avgi fem konstabler fra Oslo politikammer til et oppdrag for Statspolitiet. Eilifsen skaffet mannskapene, men da de fikk høre at de skulle brukes til å arrestere tre jenter som ikke hadde møtt til arbeidstjeneste, nektet de. Eilifsen var enig, og tilbakekalte ordren. Han ringte Askvig og meddelte at han ikke fant å kunne avgi tjenestemenn til denne typen oppdrag.
Det ble et leven uten like. Eilifsen ble umiddelbart innkalt til Askvigs kontor på Møllergata 19, hvor han – uten å få snakke med Askvig – ble pågrepet og satt i arrest på Bredtvedt. Reichskommissar Josef Terboven ble umiddelbart informert, og han krevde at Eilifsen skulle idømmes dødsstraff av en norsk særdomstol.
Det var ikke slik verken Eilifsen, hans kolleger eller mange andre hadde tenkt seg det. Selv Vidkun Quisling tvilte, men signerte likevel en ny lov datert 14. august 1943 – med tilbakevirkende kraft – om opprettholdelse av ro og orden i fredstid, som fastslo at så vel politiet som Førergarden og Germanske SS Norge måtte omfattes av den militære straffelov, fordi det hersket en krigstilstand mellom Norge og de allierte. Denne loven blir ofte omtalt som “Lex Eilifsen”.
15. august 1943 ble særdomstolen satt. Tiltalen lød på ordrenekt, og dødsdommen ble forkynt samme dag. Advokat Albert Wiesener var Eilifsens forsvarer; aktor var kontorsjef Christofer Holmen i Politidepartementet. Så vel politiminister Jonas Lie som justisminister Sverre Riisnæs, arkitekten bak særdomstolen, var sterke med- og bakspillere. Som dommere fungerte sjefen for Ordenspolitiet, “generalmajor” Egil Olbjørn, og sjefen for Statspolitiet, “generalmajor” Karl A. Marthinsen, sammen med rettens administrator, Egil Reichborn-Kjennerud, som var medlem av den nazifiserte Høyesterett.
Eilifsen ble skutt om morgenen 16. august 1943. Henrettelsen av politifullmektigen utløste samme dag arrestasjon av flere politifolk, med krav fra NS-myndighetene om at de skulle skrive under en “lojalitetserklæring”. Under en parole ved Politikasernen på Majorstua i Oslo ble det både “tryglet og truet” fra så vel norsk som tysk side om at de tilstedeværende embets- og tjenestemenn måtte skrive under. De fleste valgte av ulike grunner å gjøre det, men deres signatur ble ikke brukt mot dem i det etterfølgende rettsoppgjøret, fordi handlingen var utført under trusler og tvang. De som ikke skrev under lojalitetserklæringen, pluss mange andre polititjenestemenn over hele Norge, ble sendt til konsentrasjonsleiren Stutthof i Polen, hvor noen av dem døde.
Gunnar Eilifsens minne ble hedret etter krigen. Utenfor Politihuset i Oslo står det en minneplate over etatens falne med bl.a. Eilifsens navn, og ved Politihøgskolen på Majorstua er det reist en bauta over politifolk som gav sitt liv for fedrelandet.