Frithjof Bettum var Anders Jahres advokatkompanjong og nærmeste medarbeider i mer enn 50 år.
Etter examen artium i Larvik 1918 studerte Bettum jus ved universitetet i Kristiania, og ble cand.jur. 1924. Etter to år som dommerfullmektig etablerte han egen sakførerforretning i Sandefjord 1926; han ble høyesterettsadvokat 1936. Fra 1926 drev han sin advokatpraksis i kompaniskap med Anders Jahre. Kompaniskapet varte frem til 1942, da Jahre avviklet sin sakførerpraksis.
Under okkupasjonen 1940–45 tilhørte Bettum den hemmelige norske politiorganisasjonen, og fra frigjøringen og frem til høsten 1945 var han distriktspolitisjef i Vestfold og politimester i Sandefjord.
Bettum utfoldet et bredt engasjement innen både næringsliv og politikk; det første i tilknytning til Anders Jahres mangfoldige forretningsvirksomhet, mens hans politiske engasjement var knyttet til Høyre. 1932–34 var han varaordfører i Sandar kommune, 1945–49 representerte han Vestfold landdistrikt på Stortinget og i den etterfølgende valgperioden var han 1. varamann, men markerte seg i liten grad som stortingspolitiker.
Jahre kom med i norsk hvalfangst allerede 1919, men først med etableringen av Hvalfangerselskapet Kosmos (1928), med kontraheringen av verdens første spesialbygde kokeri, gikk han tungt og med stor suksess inn i den pelagiske fangsten. Bettum ble medlem av styret både i det nye selskapet og i en rekke andre av Jahres hvalselskaper. Et skjebnefellesskap oppstod mellom den barnløse Jahre og Bettum. Etter hvert ble Bettum styremedlem, ofte styreformann i de fleste Jahre-selskapene. I tillegg ble han styreformann i de humanitære og vitenskapelige stiftelsene og fondene som Jahre opprettet.
Fra 1922 drev Jahre også rederivirksomhet, først som et personlig firma, men fra 1947 som aksjeselskap under navnet Anders Jahre & Co. A/S. 1955 ble Bettum opptatt som kompanjong, en posisjon han hadde frem til 1970, da han overlot plassen til sønnen Bjørn Bettum (1935–). I disse årene ekspanderte rederiet kraftig, både innen tank- og fergefart og transport av biler med spesialskip.
Bettum fikk flere sentrale verv innen næringslivet, særlig i tilknytning til hvalfangstnæringen. Han var formann for Hvalfangstens arbeidsgiverforening 1939–45, og spilte senere en viktig rolle under norsk hvalfangstnærings tilbakegang og avvikling i 1950- og 1960-årene; 1956–61 og 1964–70 var han formann i Norges Hvalfangstforbund, som stod sentralt i avviklingsprosessen. Han arbeidet også for å bedre kårene til hvalfangerne og deres familier. Gjennom den såkalte “Bettum-planen” bidrog han aktivt til å avhjelpe boligmangelen blant Sandefjords hvalfangere etter krigen. Bettum var finsk konsul i Sandefjord 1950–74. 1970 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden, og han hadde flere utenlandske ordener.
Han hadde sterke kulturelle interesser, særlig for lokalhistorie. Han engasjerte seg i utbyggingen av Vestfold Fylkesmuseum og var i en årrekke formann i museets representantskap. En tid var han også formann i Norsk arkeologisk selskap. 1961 ble han utnevnt til æresmedlem i Vestfold Historielag. Sin største kulturhistoriske innsats gjorde han i forbindelse med gjenreisingen av Berg middelalderkirke i Brunlanes.
Frithjof Bettum kom i offentlighetens søkelys i forbindelse med Handelsdepartementets etterforskningen av Anders Jahres utenlandsformue. Etterforskningen startet tidlig i 1950-årene, men ble avbrutt da Jahre gikk med på å hjemføre sine utenlandsverdier. Bettum var hele tiden den sentrale juridisk støttespilleren for Jahre. Mot slutten av 1970-årene ble etterforskningen gjenopptatt. Tilsynelatende avslørende papirer ble i november 1979 oppdaget av Skattedirektørens revisorer, men før de var gjennomgått ble dokumentene brakt til Anders Jahre av Bettum og en av Jahres direktører. Jahre brente papirene. Direktøren og Bettum ble tiltalt for medvirkning til ødeleggelse av bevis og for å ha hindret en offentlig undersøkelse. Bettum ble frifunnet i Sandefjord byrett 1980, mens direktøren ble dømt på det siste punktet.