Fredrik Bull-Hansen ledet den flernasjonale, kombinerte militærstyrke og det sivile observatørkorps i Sinai 1981–84 og var norsk forsvarssjef 1984–87.
Bull-Hansen startet sin militære karriere 1947 etter å ha blitt uteksaminert fra Befalsskolen for feltartilleriet. Han tok Krigsskolen 1949–51, Hærens stabsskole 1958–59, det britiske Staff College 1963–64 og NATO Defense College 1976–77. Han var stipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt 1967–68.
Bull-Hansen hadde en omfattende og variert tjeneste ved avdelinger og ved stab frem til 1977, bl.a. som instruktør ved Feltartilleriets befalsskole, Skyteskolen og Hærens stabsskole; ved sistnevnte var han sjef 1973–75. 1977 ble han utnevnt til oberst I (nåværende brigader) og sjef for Etterretningsstaben. 1979 ble han utnevnt til generalmajor og Kommandør for landstridskreftene i Nord-Norge. 1981 ble han utnevnt til generalløytnant og avgitt til internasjonal tjeneste. 1984 ble han utnevnt til general og forsvarssjef, en stilling han satt i til oppnådd aldersgrense 1987.
Bull-Hansen har også hatt en omfattende militær tjeneste utenfor landets grenser. Han tjenstgjorde i Tysklandsbrigaden 1951–52 og hadde 1956–57 spesialoppdrag i United Nations Emergency Force i Egypt. 1970–73 var han forsvarsattasjé ved den norske ambassade i Helsinki. Høydepunktet i sin internasjonale karriere nådde Bull-Hansen i årene 1981–84, da han fikk i oppgave å etablere og senere lede en flernasjonal militær og sivil styrke utenom FN (Multinational Force and Observers) i Sinai. Styrken skulle sikre fredsavtalen mellom Egypt og Israel av 26. mars 1979, som bygde på Camp David-avtalen fra året før.
Bull-Hansens militære karriere falt sammen med integreringen i det vestlige forsvarssamarbeidet og den største militære utbygging i moderne norsk historie. Disse prosessene fulgte han for en stor del fra sentrale stillinger i forsvarsledelsen. I hans periode som forsvarssjef ble det stadig klarere at det som var bygd opp med betydelig alliert hjelp etter 1945, krevde grunnleggende reformer.
Det er først og fremst i perioden som forsvarssjef at Bull-Hansens navn ble kjent i allmennheten. Kort etter tiltredelsen 1984 rettet han oppmerksomheten mot det han oppfattet som et alvorlig strukturelt problem, nemlig avstanden mellom de forsvarspolitiske ambisjoner og de ressurser Forsvaret ble tildelt for å løse oppgavene. I forhold til de målene som ble satt av Forsvarskommisjonen av 1974, kunne det registreres en dramatisk underfinansierering; de dokumenterte investeringsbehov kunne ikke dekkes innenfor de gjeldende økonomiske rammer. For det første gikk en økende andel av bevilgningene til drift og formål uten klar forsvarsmessig relevans; mye av dette var et resultat av den generelle samfunnsutviklingen. For det andre måtte Norge selv nå finansiere en hardt tiltrengt modernisering.
Bull-Hansens fagmilitære konklusjoner fortonte seg som et ultimatum: Primært måtte bevilgningene årlig økes med 6–7 prosent i planperioden. Hvis ikke det skjedde, måtte det forsvarspolitiske ambisjonsnivået senkes. For å trenge dypere inn i denne problematikken hadde militærledelsen i 1985 gjennomført en forsvarsstudie. Studien ble avsluttet etter regjeringsskiftet i mai 1986, da Johan Jørgen Holst overtok som forsvarsminister for Arbeiderpartiet etter Høyres Anders Sjaastad.
General Bull-Hansens siste år som forsvarssjef ble preget av en tilspisset kontrovers med Holst. Det dominerende stridstema var om forsvarsledelsen hadde rett til å presentere faglige vurderinger for offentligheten som bakgrunn for samfunnsdebatten. Holst inntok en meget restriktiv holdning. Bull-Hansen på sin side viste til at han etter stillingsinstruksen hadde rett og plikt til å gi uttrykk for faglige synspunkter offentlig. Videre viste han til at siden instruksen var gitt i kongelig resolusjon, måtte den endres på samme måte. Da Stortinget behandlet saken, ble det pekt på at alle involverte måtte trå varsomt i gråsonen mellom fag og politikk, men at forsvarssjefen som etatssjef hadde plikt til informere om sitt ansvarsområde.
Striden må først og fremst forstås på bakgrunn av den generelle uenighet som hersket om forsvars- og sikkerhetspolitikken og forsvarsministerens håndtering av den. Bull-Hansen hadde stor tilslutning innad i Forsvaret da han avviste det som ble oppfattet som en politisering av faglige spørsmål for å tjene ikke-militære formål.
Fredrik Bull-Hansen fremstod på mange måter som en ny offiserstype. Han hadde en tydelig profil i massemedia, et bredt interessefelt og en stor kontaktflate innenfor forskning, næringsliv og ideelle organisasjoner. Etter at han avsluttet sin militære løpebane 1987, har han vært aktiv som sikkerhetspolitisk forfatter og en meget benyttet kommentator i forsvarsspørsmål. I tillegg har han sittet i styret for flere bedrifter, frivillige organisasjoner og forskningsinstitusjoner. Han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1984 og er innehaver av storkors av Finlands Vita Ros' Orden og den svenske Nordstjärneorden.