Faktaboks

Ewald Bosse
Ewald Theodor Alfred Bosse
Født
4. april 1880, Stockholm, Sverige
Død
22. september 1956, Oslo
Virke
Sosiolog og sosialøkonom
Familie
Foreldre: Forlagsbokhandler Johan Heinrich Wilhelm Bosse (1836–96) og Anne-Marie Lehmann (1834–94). Gift 1903 med Margit Heltberg (6.4.1883–?), datter av sogneprest Frithjof Heltberg (1845–94) og Kirsten Heyerdahl (1858–1910). Bror av Alma Fahlstrøm (1863–1946).

Ewald Bosse var store deler av sin karriere tilknyttet universitetet i Kiel. Han opprettet Institutt for samfunnsforskning og arbeidslære i Oslo 1937.

Bosse vokste opp i et hjem preget av allsidige kulturinteresser. Bosses tre søstre gikk alle til scenen; den yngste, Harriet Bosse (1878–1961; se NBL1, bd. 2), var Sveriges ledende skuespillerinne i første fjerdedel av 1900-tallet og ble ellers kjent for sitt kortvarige, men stormfulle ekteskap med August Strindberg. Ewald Bosse tok examen artium 1898. Han studerte jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. 1902. Etter studier i sosialøkonomi og sosiologi i Paris, London og Kiel ble han tildelt doktorgrad ved universitetet i Kiel 1914. Avhandlingen om norsk økonomisk historie ble bearbeidet og utgitt som Norwegens Volkswirtschaft 1916. En av Bosses lærere i Kiel var Ferdinand Tönnies, en av de mest innflytelsesrike bidragsytere i internasjonal sosiologi. Bosse var professor i «skandinavisk økonomisk liv» i Kiel fra 1920 til 1926.

Fra midt i 1920-årene bosatte Bosse seg i Norge, der han beskjeftiget seg med å utvikle en ny samfunnsvitenskap, den såkalte «arbeidslære». Han delte arbeidslæren i tre hoveddeler: en genetisk-analytisk, en teoretisk og en praktisk. Hans magnum opus fra 1927, i to bind på over 1000 sider, er Arbeidslæren. Det økonomiske arbeide. En genetisk analyse. Det handler om den første delen av arbeidslæren. 1933 kom et bidrag til lærens praktiske del: Av arbeidslæren. Retten til arbeide, mens Av arbeidslæren. Fattigdommen som samfundsfenomen fra 1939 er et bidrag til den teoretiske del.

Ambisjonen i Det økonomiske arbeide er en nyskriving av Europas økonomiske historie, fra antikkens økonomier til 1920-tallets utfordringer. Det er “arbeidskraftens stilling”, dens “grad av frigjøring, dens muligheter for å gjøre seg gjeldende i forhold til de andre produksjonsfaktorer”, som bør stå i fokus ved sammenligning og vurdering av “økonomiske utviklingstrinn”. Bosse inndelte den økonomiske historie i fem “arbeidsformer”: 1) servistisk; antikken og middelalderen, slaver og livegne, 2) dependent; håndverket i middelalderbyene, 3) societær; manufakturperioden, arbeidskraften som vare, stedsmessig ubundet, 4) famulatorisk; den liberale kapitalisme, en voldsom økning av vareproduksjonen, potensielt gunstig for arbeidskraften og 5) paritær; økende likestilling mellom arbeid og kapital etter 1840, på grunn av arbeiderbevegelse og statlig regulering. Tönnies mente arbeidet fortjente den “høyeste anerkjennelse”, for “det store tema” var behandlet med “omfattende kjennskap til litteraturen”, med “største omhu og inntrengende flid”.

I Retten til arbeide hevder Bosse bl.a. at denne ikke kan realiseres innenfor den rådende samfunnsorden. Hoveddelen av boken fra 1939 dreier seg om fattigdommens sosiologiske, politiske, økonomiske og biologiske årsaker. Forfatteren legger vekt på at produksjonsapparatet “skal forsyne jordens befolkninger med goder som skal dekke deres fornødenheter med hensyn til ernæring, kultur og dannelse”. Han stiller seg kritisk til både den amerikanske og sovjetiske modell og ser for seg en ny “dominant arbeidsform”, hvor arbeidskraften er ledende og samfunnet er preget av overordnet styring og balanse mellom sosiale grupper, produksjon og konsum.

Bosse oppnådde anerkjennelse i Tyskland og av internasjonalt anerkjente forskere (Tönnies, Karl Mannheim). Men han ble en omstridt person i Norge. 1928 foreslo Stortinget at det skulle opprettes et personlig professorat ved universitetet i Oslo for ham. Dette skapte strid i flere år. Et professorat ble utlyst 1935. En nordisk komité fant ham ikke kompetent. Stillingen ble etter krigen omgjort til det første norske professorat i sosiologi.

Bosse opprettet Institutt for samfunnsforskning og arbeidslære i Oslo 1937. En bred, sosiologisk virksomhet ble startet opp i vårsemesteret 1939. Instituttet ble stengt av tyske okkupasjonsmyndigheter under krigen. Bosse avsluttet sin yrkeskarriere i Kiel fra 1948, som professor i sosiologi og arbeidsvitenskap. Han døde i Oslo 1956.

Verker

  • Norwegens Stellung im internationalen Wirtschaftsleben vom 16. Jarhundert bis zur Gegenwart, Dissertation, Univ. i Kiel, 1914
  • Norwegens Volkswirtschaft vom Ausgang der Hansaperiode bis zur Gegenwart mit besonderer Berücksichtigung der internationalen Handelsbeziehungen, 2 bd., Jena 1916
  • Der Einfluss des Krieges auf die Volkwirtschaft der nordischen Länder, Kiel 1920
  • Et svar (svar på Worm-Müllers kritikk i HT, 1921 på 1916-arbeidet), Kiel 1921
  • Det økonomiske arbeide. En genetisk analyse, 2 bd., 1927
  • oversettelse av F. Tönnies: Innledning til sociologien,1932
  • Av arbeidslæren. Retten til arbeide, 1933
  • Soziologie und Arbeitslehre, i festskrift til Ferdinand Tönnies, Reine und angewandte Soziologi, Leipzig 1936, s. 99–105 (også i særtrykk på norsk)
  • Tilstanden ved Universitetet. Til Stortinget, ved dets universitets- og fagskolekomité, 1937
  • Av arbeidslæren. Fattigdommen som samfundsfenomen, 1939

Kilder og litteratur

  • I. Raehlmann: Interdisziplinäre Arbeitswissenschaft als Gegenstand und Aufgabe der Soziologie. Eine Untersuchung über Ansätze in der Weimarer Republik, Bochum 1986
  • T. Bergh og T. J. Hanisch: Vitenskap og politikk. Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år, 1984
  • H. Solheim: “Professor Bosses lyse hoder”, i Aftenp. 1.10.1988
  • Bosses tekstsamling (og smedeskrift) om Tilstanden ved universitetet. Beretning for vårsemesteret 1939. Beretning om Institutt for samfunnsforskning og arbeidslære
  • A. Brodersen: Sosiologi som opplevelse, 1994