Emma Hjorth var norsk åndssvakeomsorgs store kvinnelige pioner. Begrepet «åndssvakhet» var en vid betegnelse som omfattet både det vi i dag betegner som utviklingshemning og lettere nedsatte kognitive funksjoner. Emma Hjorths engasjement førte til at hun 1898 opprettet Norges første store pleie- og arbeidshjem for såkalt ikke-dannelsesdyktige åndssvake.
Dette private initiativet kom som reaksjon mot statens linje, som var å begrense sitt ansvar til drift av skoler for de såkalt dannelsesdyktige åndssvake, det vil si dem man mente hadde utbytte av undervisning. Emma Hjorth var eksponent for den private filantropien, i en tid med hard strid om sosiale tiltak som offentlig ansvar eller privat veldedig virksomhet.
Da Emma Hjorth 1879 avla eksamen som lærer ved seminaret i Kristiania, var det som privatist. Kvinner hadde ikke adgang til å følge undervisningen. Som nest yngst av 7 søsken som vokste opp på en gård i Hobøl, var det også temmelig uvanlig at hun i det hele tatt fikk mulighet til å ta en lærerutdanning.
Sammen med flere av sine søsken arbeidet Emma som lærer for barn og unge med – i hovedsak lettere – utviklingshemning ved broren Johan Anton Lippestads skole, Thorshaug Institut for aandelig abnorme Piger, på Torshov ved Kristiania fra 1879 til 1903. Dette var de såkalt «dannelsesdyktige åndssvake» som man mente kunne lære å lese, skrive og regne og bli selvforsørgende, slik at de ikke havnet på fattigkassa.
Miljøet knyttet til skolen stod sentralt i nordiske fagkretser. Den sterke posisjonen skyldtes særlig Johan Anton, som 1903 ble direktør for Abnormskolevesenet, dvs. statens skoler for døve, blinde og åndssvake. En annen bror, Carl Thorvald, bestyrte særklassene og opprettet en egen særskole i Kristiania.
Med Lov om abnorme Børns Undervisning 1881 hadde Norge innført opplæringsplikt for døve, blinde og åndssvake. Dette var en skolelov som bare omfattet dem som ble ansett som dannelsesdyktige. Både Emma Hjorth og broren Johan Anton argumenterte forgjeves for at det også måtte bygges pleie- og arbeidshjem for de “ikke-dannelsesdyktige”. Forbildet var de store danske institusjonene for åndssvake, som omfattet både skole, arbeids- og pleiehjem. Men myndighetene så med bekymring på at utgiftene til abnormskolene steg og skjerpet kravene til inntak. Stadig flere barn og unge med utviklingshemning og ulike lærevansker falt utenfor skolene og dermed utenfor statens ansvar. Dette var i tråd med tidens synkende tiltro til pedagogiske tiltak og dens etter hvert voksende tro på medisinsk behandling, internering og sterilisering av personer med utviklingshemning som ledd i å sikre befolkningskvaliteten.
1898 åpnet Emma Hjorth på privat basis det første hjemmet for to såkalt ikke-dannelsesdyktige åndssvake i Sjøvolden ved Asker. Året etter leide hun nok et hus, Solvang, til virksomheten. 1903 kjøpte hun Tokerud gård i Bærum. Området, som i dag kalles “Emma Hjorth”, ble 1915 bygd ut til å huse 85 beboere. Økonomisk fikk hun hjelp av sin bror Johan Anton og av sin mann. Størstedelen av midlene til driften kom likevel inn ved et iherdig, oppfinnsomt og omfattende innsamlingsarbeid som Emma Hjorth selv drev.
Opprettelsen av Emma Hjorths hjem hadde et uttalt filantropisk mål – i menneskekjærlighetens navn. Men i likhet med andre av tidens veldedige institusjoner for svake grupper ble hjemmet møtt med en viss skepsis. Fra studiereiser i USA hadde Emma Hjorth tatt med seg tilbake de strenge personalreglementene som gjaldt ved institusjoner der. Men i årene fra 1910 vokste kritikken i pressen mot pleie- og arbeidshjemmet, særlig fra sosialistisk hold. Anklagene, som lød på vanskjøtsel, overgrep, sulteforing og mangel på innsyn og kontroll, førte til at Emma Hjorth 1915 overdrog eiendommen til staten. Da hadde hun to år tidligere mistet sin bror og viktige støtte Johan Anton, pleiehjemmets tilsynsfører. Emma Hjorth fortsatte etter eget ønske i tilsynskomiteen for hjemmet frem til sin død.
Gavebrevet fra Emma Hjorth til staten hadde en klausul om at pleiehjemmet skulle være under samme administrasjon som skolene for åndssvake. Dette kravet om en helhetlig omsorg fikk betydning for senere organisering av tiltak for mennesker med utviklingshemning i Norge.