Else Øyen er en av de markante skikkelsene innen norsk samfunnsforskning i siste del av 1900-tallet. I slutten av 1950-årene kom hun inn i kretsen av unge, entusiastiske samfunnsforskere ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo. Dette miljøet stod sentralt i oppbyggingen av den moderne samfunnsforskningen i Norge, og den sterke vektleggingen av solid, metodisk tilnærming og internasjonalt forskningssamarbeid skulle komme til å prege hele Øyens karriere som forsker og forskningspolitiker.
Etter studenteksamen og studieopphold i Frankrike og USA begynte Else Øyen på sosiologistudiet ved Københavns universitet. 1956 flyttet hun til Norge og fortsatte studiene ved Universitetet i Oslo, hvor hun tok magistergraden i sosiologi 1960.
Øyens engasjement for de svakeste i samfunnet førte henne til studiet av norsk sosialpolitikk og dens praksis. Hennes studier av ugifte mødres situasjon (1966) og hvordan “Lov om sosial omsorg” fungerte i møtet mellom sosialarbeiderne og deres klienter (1974) vakte oppsikt langt inn i regjeringskontorene. Hun ble trukket inn som rådgiver i det sosialpolitiske reformarbeidet som skjøt fart i 1970-årene, og spilte en viktig rolle når det gjaldt å øke forståelsen for betydningen av et mer integrert organisatorisk samarbeid mellom helse-, trygde- og sosialpolitiske myndigheter. Hun bidrog til nytenkning omkring den enkelte sosialarbeiders rolle i møtet med sine klienter og hvordan utdanningen av sosialarbeidere bedre kunne tilpasses behovene i et moderne velferdssamfunn basert på rettighetstenkning og likeverd. Hennes bøker ble etter hvert en selvsagt del av pensum ved landets sosialhøgskoler. Samtidig arbeidet hun iherdig for å etablere helse- og sosialpolitikk som egen fagdisiplin ved universitetet, for dermed å øke forskningskompetansen på feltet. Hun ble dr.philos. ved Universitetet i Bergen 1973, og 1975 ble hun utnevnt til professor i sosialpolitikk og sosialadministrasjon samme sted.
Øyen har alltid vært glad i å undervise, og mange studenter vil huske hennes inspirerende forelesninger. Det var likevel forskningen som stod henne aller nærmest. Hun hadde tidlig kontakt med internasjonale forskningsmiljøer som delte hennes engasjement og forskningsinteresser. 1986 ble hun utnevnt til visepresident for International Sociological Association (ISA) og var deres delegat i møte med FN-systemet. Etter hvert kom hun også med i ledelsen av International Social Science Council (ISSC), 1996–98 som president. Gjennom dette arbeidet fikk hun anledning til å videreutvikle sine ideer om samfunnsforskningens internasjonale samfunnsansvar.
Det var blitt stadig mer klart at fattigdommen, særlig i den tredje verden, er en av de største trusler mot menneskeheten noensinne. Likevel lyktes man ikke med tiltak som ble satt inn for å redusere fattigdommen. Øyen viste til at en av årsakene kunne være at det manglet grunnleggende og uavhengig kunnskap om fattigdommens strukturelle kontekst. Hun utfordret ISSC til å stille seg bak et internasjonalt, uavhengig, akademisk basert forskningsprogram for å studere de samfunnsmessige strukturene rundt fattigdommen og hvordan aspekter ved de ikke-fattige delene av samfunnet bidrog til å skape og opprettholde kløften mellom fattige og rike.
Comparative Research Programme on Poverty (CROP) ble startet 1992, og Øyen har siden ledet programmet fra sin base ved Senter for helse- og sosialpolitiske studier, senere Senter for internasjonal fattigdomsforskning, ved Universitetet i Bergen. Gjennom hennes sterke ledelse har CROP utviklet seg til å bli en viktig aktør innen internasjonal fattigdomstenkning. Hun blir hyppig brukt som foredragsholder på akademiske konferanser og som rådgiver for internasjonale organisasjoner. Hun nyter stor respekt, ikke minst i land i den tredje verden, for sin utrettelige kamp for å støtte lokal utvikling av akademisk basert fattigdomsforskning, og for gjennom CROP å ha skapt en forskningsarena der forskere fra rike og fattige land kan møtes til gjensidig inspirasjon og kunnskapsutvikling.
Kampen for de svake og undertrykte i samfunnet har stått sentralt i hele Øyens forskningsvirksomhet, og hennes kompromissløse holdning til forskningens politiske uavhengighet og faglige kvalitet har også skaffet henne motstandere. Men mest av alt har hun vært en inspirasjon for mennesker som vil tenke nytt omkring fattigdommens problem og dets løsninger. Når det har røynet på som verst, har hun alltid hatt sin trygge hjemmebase med barn og barnebarn, gode venner og utallige turer i den norske fjellheimen. Slik sett er den danske storbypike blitt mer norsk enn de fleste av oss – om hun enn tilbringer hver eneste sommer på sitt elskede landsted på Sjælland.