Gjennom sin teaterskole for barn fikk Elisabeth Gording stor betydning for norsk kulturliv.
Gording vokste opp i et kunstner- og legemiljø på Slemdal ved Kristiania. Som ung leste hun med Gerd Grieg og Gerda Ring og studerte instruksjon og kostyme med Agnes Mowinckel. I Wien studerte hun skuespill og improvisasjon hos Max Huber, og dans og klassisk pantomime hos ballettmester Joseph Fraenzel ved Wieneroperaen. 1932–40 var hun gift med Odd Waage Havrevold, bror av Finn og Olafr Havrevold.
Gording ble ansatt ved Nationaltheatret 1933. Hun debuterte som Milja i Oskar Braatens Ungen “... med ru kraft og sterk følelse, særlig i utbruddene – egenskaper som også senere har vært karakteristiske for henne”, skrev Anton Rønneberg. Til hennes mange roller ved Nationaltheatret hører arbeiderkvinnen Marie i Nederlaget av Nordahl Grieg (1937), unge, uferdige pikesinn som Ruth i Professor Mamlocks utvei av F. Wolff og Wenche i Kontorsjef Lie av Johan Borgen (begge 1936) og Ibsenrollene Kaja Fossli i Byggmester Solness og Asta Almers i Lille Eyolf.
I mai 1941 var Gording en av fem skuespillere som svarte nei på en skriftlig anmodning om å medvirke i den nazifiserte radioen, og som ble innkalt til Victoria Terrasse, fratatt arbeidstillatelsene og forbudt å motta noen form for understøttelse, noe som medførte streik ved alle landets viktige scener. Streiken ble avblåst, men Gording arbeidet ikke med teater under resten av okkupasjonen.
De viktigste nye rollene etter frigjøringen var den onde krøplingen i Bernardas hus av Lorca (1946) og den bitre søsteren i Kjeld Abells Dager på en sky (1948). 1946 spilte Elisabeth Gording hovedrollen som Maja i Olav Dalgards film Om kjærligheten synger de. 1953 forlot hun Nationaltheatret og reiste til København for å studere teaterhistorie hos professor Torben Krogh og gresk teater med skuespillerne Holger Gabrielsen og Martin Hansen.
Svært inspirerende var møtet med amerikansk barne- og ungdomsteater 1956. Her var alle teaterskoler, -klubber, -sentre og universitetsteatre ledet av “profesjonelle teaterfolk som arbeidet for å høyne nivået og øke kravene innen barne- og ungdomssektoren”. 1957 grunnla Gording sin egen teaterskole for barn, Barnas Teater, som 1963 skiftet navn til Barne- og Ungdomsteatret Elisabeth Gording. Skolen startet med 36 barn i lokalet Cavalletto på Drammensveien. Driften fikk støtte fra Oslo kommune fra 1961 og flyttet inn i større lokaler i Arbiens gate 1962. 1965–75 holdt skolen til i Josefines gate, senere bl.a. i Vigelandmuseet.
Undervisningen, alltid under Gordings markant personlige ledelse, kom etter hvert til å omfatte språk, språkføring, diksjon, kroppskultur, dans, folklore, innstudering av klassisk dramatikk og kjennskap til teaterformer fra Afrika, Japan, Hellas og India. Skolens forestillinger har omfattet klassisk internasjonal litteratur, Holberg og Ibsen, særlig Peer Gynt, og scenisk fremstilling av myter og eventyr. Fra 1983 har visningene ofte vært i Oslo Konserthus.
Til Elisabeth Gordings elever hører bl.a. politikeren Jens Stoltenberg, forfatteren Vigdis Hjorth, filmklipperen Einar Egeland og skuespillerne Kåre Conradi, Minken Fosheim, Kari-Ann Grønsund, Sigrid Huun, Henrik Scheele og Svein Tindberg. Skolen ble nedlagt 1999, men gjenoppstod samme år som Oslo Barne- og Ungdomsteater med 210 elever (2000) under daglig ledelse av de tidligere elevene Guri Lans og Håkon Strøm.
Elisabeth Gording fikk Oslo Kunstnerpris 1982, årlig stipend for eldre fortjente kunstnere 1989 og Fritt Ords Honnør 1990, og 1982 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
Med sin brennende iver, sin uuttømmelige energi selv i svært høy alder, og sin sterkt teatrale form, skremte nok Elisabeth Gording skremt elever gjennom årene, men hun var en sterk inspirasjonskraft for flere. Hun var utvilsomt en sentral kulturbevarer, særlig i kraft av sin spredning av klassisk kultur og litteratur til norske barn.